Fagfellevurdering (etter engelsk peer review) er en metode for å kvalitetssikre publikasjoner eller rapporter. Metoden brukes mest i vitenskapelig publisering. I økende grad benyttes fagfellevurdering også for søknader om forskningsmidler, rapporter og lignende. De som gjennomfører vurderingen kalles på norsk gjerne konsulenter, fagkonsulenter, eksperter eller lignende (på engelsk reviewer), og er innen vitenskapelig publisering i regelen etablerte forskere, ofte ved andre institusjoner, som utfører oppdraget uten vederlag.
Bakgrunn
Fagfellevurdering er ikke den eneste formen for kvalitetskontroll. Den kommer vanligvis i tillegg til forlagenes (eller oppdragsgivernes) interne kvalitetskontroll. Men mens den sistnevnte tar sikte på administrative (for eksempel opphavsrettslige, lovmessige, markedsføringsmessige) spørsmål, er formålet med fagfellevurdering å vurdere og heve det vitenskapelige nivået på publikasjonen.
Fagfellevurdering gjennomføres ved at manuskriptet blir sendt til vanligvis minst to forskere som jobber i samme fagfelt, og som skal vurdere manuskriptet. Disse fagfellene skriver så tilbake til utgiveren, påpeker eventuelle feil og svakheter og kommer med en anbefaling om manuskriptet skal trykkes eller ikke.
Forfatteren får så enten avslag, beskjed om å rette opp feil og forbedre manuskriptet, eller manuskriptet blir antatt. Fagfellene som har vurdert manuskriptet, forblir vanligvis anonyme overfor forfatteren (det vil si med mindre fagfellene selv eksplisitt gir avkall på anonymiteten sin).
Å være referee/fagfellevurderer for de tyngste tidsskriftene er gjerne forbundet med stor prestisje.
Fagfellevurdering er en viktig kvalitetssikrende faktor i den vitenskapelige publiseringen. Metodens styrke ligger i at fagpersoner er mest kompetente til å avgjøre betydningen og verdien av et manuskript eller å oppdage opplagte metodiske eller logiske feil. Denne kompetansen er ofte fraværende i selve forlaget (eller hos oppdragsgiveren). Fagfellevurdering er likevel ingen garanti for feilfrie eller høyverdige artikler. For det første vil ikke fagfellene nødvendigvis oppdage alle feil som eventuelt er gjort. For det andre er det veldig vanskelig å avsløre eventuell forsettlig juks fra forfatterens side, siden fagfellene vanligvis ikke får tilgang til originaldataene.
Det fins også andre svakheter ved fagfellevurdering. Manuskripter fra forskere som allerede har et stort navn, blir for eksempel ofte lest mindre kritisk enn kanskje like viktige artikler fra mer ukjente forfattere. Det fins også en tendens til at fagfellene (sant nok mest ubevisst) påvirkes i sin vurdering av forfatterens kjønn eller nasjonalitet.[trenger referanse]
Systemet med fagfellevurdering har også blitt kritisert fordi det i mange tilfeller fører til at det tar svært lang tid før vitenskapelige artikler trykkes, noen ganger flere år. Det har hendt at funnene i artikler har gått ut på dato før de har blitt publisert. En annen vanlig kritikk som særlig er aktuell i vitenskaper som humaniora og samfunnsvitenskap er at refereene favoriserer syn de selv er enige med, og lettere avviser artikler som hevder syn de er uenige i.
Norge
UHRs definisjon av fagfellevurdering
Publiseringsutvalget i Universitets- og høgskolerådet vedtok følgende definisjon av fagfellevurdering i 2015 basert på Danmarks tilsvarende definisjon:[1]
- Fagfellevurdering skjer alltid før publisering. Fagfellevurdering er en prosess som alltid finner sted før publisering av originale forskningsresultater.
- Minst en fagfelle skal være uten bindinger til utgiveren eller forfatteren. Et manuskript skal som minimum være vurdert av en ekspert innenfor fagfeltet som er uten bindinger til utgiveren eller forfatteren. Eksperten kan være kjent eller anonym.
- Fagfellevurderingen skal forholde seg til vitenskapelig originalitet og kvalitet. Vurdering av vitenskapelig originalitet skal inngå i den skriftlige bedømmelsen.
Se også
Referanser
Eksterne lenker
