Eusebius av Cæsarea (gresk: Εὐσέβιος, Eusébios; født ca. 260/265, død 30. mai 339), også kjent som Eusebius Pamfili, var en gresk historiker av kristendom, ekseget, og kristen polemiker. Han ble biskop av Cæsarea (Caesarea Maritima) en gang rundt 314. Sammen med Pamfilos av Cæsarea var han en lærd i den bibelske kanon, og er ansett som en særdeles lærd kristen i sin tid.[1] Han skrev Demonstrasjoner på evangeliet, Forberedelser for evangeliet, og Om uoverensstemmelser mellom evangeliene, som var studier av de bibelske tekstene. Som «Kirkehistoriens far», som han har blitt kalt, skrev han Ekklesiastisk historie, en kronologisk redegjørelse av utviklingen til den tidlige kristendom, Om livet til Pamfilos, Krøniken (Chronicon) og Om martyrene.
Kilder
Lite er kjent om livet til Eusebius. Hans etterfølger ved bispesetet i Cæsarea, Acacius skrev hans biografi, Livet til Eusebius, et verk som siden har gått tapt. Eusebius' egne bevarte verker representerer antagelig bare en liten andel av hva han til sammen skrev. Bortsett fra notiser i hans bevarte tekster, er de betydelige kildene kirkehistorkere fra 400-tallet, Sokrates av Konstantinopel, Sozomenos og Theodoret av Kyros, og den kristen forfatteren Hieronymus. Det er blandete notiser om hans aktiviteter i skriftene til hans samtidige: Athanasius av Alexandria, Eusebios av Nikomedia, Alexander av Alexandria. Eusebius' elev, Eusebius fra Emesa som har gitt en del tilfeldig informasjon.[2]
Eusebius og Carpianus avbildet som helgener.
Liv og virke
Tidlige år
I sin kirkehistorie, Ekklesiastisk historie, skrev Eusebius om Dionysios av Alexandria som sin samtidige. Om det er riktig må Eusebius' fødsel ha vært før Dionysios' død høsten 264; de fleste moderne forskere har datert hans fødsel til et tidspunkt på fem år mellom 260 og 265.[3] Han ble antagelig født i den byen hvor han levde og bodde det meste av sitt voksne liv, Caesarea Maritima.[4] Han ble døpt og fikk sin undervisning i byen,[5] og levde i Palestina i 296 da keiser Diokletians hær passerte gjennom regionen (i Livet til Konstantin minnes Eusebius at han så Konstantin reiste sammen med hæren).[6] Eusebius ble gjort til kirkeforstander av biskop Agapius av Cæsarea.[5] En del, som teologen og kirkehistorikeren John Henry Newman, forstår Eusebius' utsagn om at han hadde hørt Dorotheos av Tyr «tolke skriftene klokt i kirken» til å indikere at Eusebius var elev av Dorotheos mens presten bodde i Antiokia ved Orontes; andre, som forskeren D. S. Wallace-Hadrill, bedømmer frasen for tvetydig til at det er mulig å trekke en slik konklusjon.[7]
På 200-tallet hadde Cæsarea en befolkning på rundt 100 000 innbyggere. Den hadde blitt en ikkejødisk by siden den romerske general Pompeius gitt kontrollen over byen til ikkejøder under hans ledelse av de østlige provinsene på 60-tallet f.Kr. Ikkejøder beholdt kontrollen over byen i tre århundrer til tross for jødiske anmodninger om felles styre. Det ikkejødiske styret ble forsterket under byens gjenopprettelse under Herodes den store (styrte 37–4 f.Kr.) da den tatt sitt nye navn til ære av Augustus Cæsar.[8] I tillegg til de ikkejødiske bosetterne, hadde Cæsarea en stor jødisk og samaritansk minoritet. Eusebius var antagelig født i den kristne andelen av byens befolkning. Byens kristne samfunn hadde antagelig en historie som strakte seg tilbake til apostolisk tid,[9] men det er et vanlig krav at ingen biskop er attestert for byen før rundt 190,[10] selv om Constitutiones Apostolorum (De apostoliske konstitusjoner) 7,46 hevder at Sakkeus var den første biskop.
Via aktivitetene til teologen Origenes (død 254) og skolen til hans etterfølger Pamfilos (død 309), ble Cæsarea et senter for kristen lærdom. Origenes var i stor grad ansvarlig for samlingen av praktisk informasjon, eller hvilke kirker som benyttet hvilke evangelier angående de tekster som senere ble Det nye testamente. Informasjonen ble benyttet for å opprette Påskebrevet (sent på 300-tallet) som erklærte aksepterte kristne tekster, og var antagelig basert på Eusebius' Ekklesiastisk historie (EH) hvori han benyttet informasjonen gitt til ham av Origenes for å opprette både hans liste ved EH 3:25 og Origenes' liste ved EH 6:25. Eusebius fikk sin informasjon om hvilke tekster som var akseptert av 200-tallets kirker over hele den kjente verden, en stor del av disse som Origenes personlig kjente ved sine omfattende reiser, fra biblioteker og fra skriftene til Origenes.[11]
På sitt dødsleie kom Origenes med et ønske om at hans private bibliotek gikk til det kristne samfunnet i byen.[12] Sammen med bøkene til hans beskytter Ambrosius ble biblioteket til Origenes (inkludert de originale manuskriptene til hans verker)[13] kjernen i samlingen som Pamfilos etablerte.[14] Pamfilos organiserte en skole som var lik (eller fortsettelsen av) den til Origenes.[15] Pamfilos ble sammenlignet med Demetrios fra Faleron ettersom han hadde samlet bibler "fra alle deler av verden."[16] Som hans forbilde Origenes beholdt han nær kontakt med sine studenter. Eusebius, i hans historie om forfølgelsene, hentyder til det faktum at mange av martyrene fra Cæsarea bodde sammen, kanskje under Pamfilos.[17]
Kort tid etter Pamfilos bosatte seg i Cæsarea, en gang på 280-tallet, begynte han å undervise Eusebius som da var en ung mann på 20-25 år.[18] På grunn av hans nær forhold til sin læremester ble Eusebius stundom kalt for Eusebius Pamfili, det vil si "Eusebius, sønn av Pamfilos". Det er faktisk tre tolkninger for dette begrepet. En: at Eusebius var den "åndelige sønn", eller favoriserte elev, av Pamfilos;[19] to: at Eusebius bokstavelig ble adoptert av Pamfilos;[18] og tre: at Eusebius var Pamfilos biologiske sønn. Den siste forklaringen er det minst foretrukne hos forskerne. Betegnelsen kan også indikere at Eusebius ble gjort til Pamfilos' arving.[20] Pamfilos innprentet en sterk beundring hos Eusebius for tankene til Origenes,[21] men verken Pamfilos eller Eusebius kjente Origenes personlig;[22] Pamfilos hadde antagelig plukket opp tankene til Origenes mens han studerte under Pierius, som ble kalt for «Origenes junior»,[23] mens han var i av Alexandria.[24] I Cæsarea ble Origenes' tanker fortsatt i en generasjon etter hans død ved Theotecnus, biskop av Cæsarea på slutten av 200-tallet, og selv tidligere elev av Origenes' skole.[25]
Eusebius' Forberedelse for evangeliet vitner om Origenes' litterære smak: Eusebius siterer ingen komedie, tragedie eller lyrisk poesi, men har referanser til verkene til Platon og til en omfattende rekke av senere filosofiske verker, hovedsakelig til mellomplatonister fra jødiske Filon og til slutten av 100-tallet.[26] Hvilken enn dens sekulære innhold, det fremste målet til Origenes og Pamfilos' skole var å fremme hellig lærdom. Bibliotekets bibelske og teologiske innhold var imponerende: Origenes' Hexapla og Tetrapla; en kopi av den originale arameiske versjon av Evangeliet etter Matteus; og mange av Origenes' egne skrifter.[18] Margkommentarer i bevarte manuskripter viser at Pamfilos og hans venne og elever, inkludert Eusebius, korrigerte og reviderte mange av de bibelske tekstene i deres bibliotek.[18] Deres anstrengelser gjorde Septuaginta, den greske oversettelsen av Den hebraiske Bibelen (og Det gamle testamentet) økende populær i Syria og Palestina.[27] Ikke lenge etter at Eusebius begynte på skolen til Pamfilos, begynte han å hjelpe sin læremester i å utvide bibliotekets samlinger og øke dens tilgang til ressurser. På omtrent denne tiden satte Eusebius sammen et manuskript med fortellinger om martyrer, antagelig som et generelt referanseredskap.[18]
På 290-tallet begynte Eusebius arbeidet på sitt magnum opus, sitt hovedverk, Ekklesiastisk historie, en historisk fortelling om kirken og det kristne samfunn fra den apostoliske tidsalder og fram til Eusebius' egen tid. På omtrent samme tidspunkt arbeidet han også på sin Krønike, en universal kalender på hendelser fra skapelsen og fram til hans egen tid. Han satte sammen de første utgave av kirkehistorien og universalhistorien før 300.[28]
Biskop
Etter Pamfilos' martyrdød i 310 flyktet Eusebius til Tyr for å unnslippe forfølgelsen av kristne som pågikk der. Han fortsatte til Egypt, hvor han satt fengslet i noen måneder.
I 315 var han biskop av Cæsarea; utnevnelsen må ha funnet sted mellom 310 og 315. I striden om arianismen støttet han Arius, og ble fordømt og fjernet fra sitt embete av konsilet i Antiokia, et lokalt kirkekonsil holdt i 324/325. Kort tid etter, ved konsilet i Nikea i 325, ble han gjeninnsatt av keiser Konstantin etter å ha framsagt en trosbekjennelse. Han hevdet selv senere at denne trosbekjennelsen utgjorde grunnlaget for den nikenske trosbekjennelse, men det er svært tvilsomt om dette stemmer. Eusebius godtok den nikenske trosbekjennelsen, men bare halvhjertet. Han fortsatte også å være en motstander av Athanasius av Alexandria, arianismens argeste motstander.
Omkring 327 ble han tilbudt bispesetet i Antiokia, men tok det ikke imot. Han deltok på konsilet i Tyr, et lokalt kirkekonsil, i 335, og han var også med på vigslingen av Oppstandelseskirken i Jerusalem. Etter dette ble han kalt til Konstantinopel for å gi keiser Konstantin råd om hva som skulle gjøres med Athanasius av Alexandria. Keiseren sympatiserte med arianismen, selv om han selv hadde vært sentral i bekjempelse av den ved konsilet i Nikea. Derfor, og fordi han generelt mislikte uro i riket, ønsket han å sørge for at Athanasius sluttet med sin aggressive holdning mot arianerne. Eusebius, som selv hadde arianske sympatier, var derfor den perfekte rådgiver. Ved feiring av 30-årsjubileet for Konstantins tronbestigelse holdt han en tale, som er bevart.
Eusebius regnes ikke som en helgen, noe som antagelig mest skyldes hans arianske sympatier.
Skrifter
Det viktigste verket Eusebius har etterlatt er hans Ekklesiastisk historie, det første verk som ble skrevet om kirkehistorie. Det er den viktigste kilde til den tidligste kirkehistorie, fram til Eusebius' egen tid. Litterært sett er det ikke noe stort verk, og hans bruk av kilder holder, som man kan vente av oldtidens forfattere, ikke mål etter dagens akademiske standard. Verket består av 10 bøker (bokruller), og behandler nesten utelukkende østlig kirkehistorie. Naturlig nok er det om sin egen tid han hadde mest å skrive, så de tre siste bøkene behandler hans egen levealder. Mange forskere mener at han opprinnelig skrev 7 bøker, som ble avsluttet med året 303, og at de tre siste ble utgitt en etter en inntil den siste kom ca. 325. I tillegg til den greske originalutgaven er det bevart tidlige oversettelser til latin, syrisk og armensk.
Blant andre historiske skrifter finner man Palestinas martyrer; en beretning om den diokletianske forfølgelse (303–311), som han selv hadde måttet flykte fra; en krønike i 2 bøker som dekket den for ham kjente verdens historie og Konstantins liv. Sistnevnte er et panegyrisk verk, men i smigeren finner man en rekke detaljer omkring keiserens liv som ikke er kjent fra andre kilder.
Han skrev også apologetisk litteratur, blant annet Mot Hierokles, et angrep på den hedenske guvernøren i Bithynia; Forberedelse for Evangeliet og Demonstrasjon av Evangeliet.
Av teologiske verker som er bevart kan nevnes Theofanien, to bøker som angriper teologien til Marcellus av Ankyra; en samling av skriftsteder i Det gamle testamente for forutsier Kristi komme; kommentarer over Salmenes bok og Jesaja; en bok om vanskelige passasjer i evangeliene; et skrift om påsken (bevart på latin som De solemnitate Paschali) og et verk om bibelsktopografi (Onomastikon).
^Wallace-Hadrill, D. S. (1960): Eusebius of Caesarea, s. 11.
^Barnes, Timothy D. (1981): Constantine and Eusebius, s. 277; Wallace-Hadrill, D. S. (1960): Eusebius of Caesarea, s. 7; Den tyske teologen Johannes Quasten daterer hans fødsel til «rundt 263» (3.309).
^Louth, Andrew (2004): «Eusebius and the Birth of Church History», s. 266
^abWallace-Hadrill, D. S. (1960): Eusebius of Caesarea, s. 12, siterer Sokrates, Historia Ecclesiastica 1.8; Theodoret, Historia Ecclesiastica 1.11.
^Wallace-Hadrill, D. S. (1960): Eusebius of Caesarea, s. 12, siterer Vita Constantini 1.19.
^Eusebius: Ecclesiastical History 7.32.4, sitert og oversatt av D. S. Wallace-Hadrill, s. 12; Wallace-Hadrill siterer Newman, J. H. (1890): The Arians of the Fourth Century, s. 262, på s. 12, note 4.
^Barnes, Timothy D. (1981): Constantine and Eusebius, s. 81–82; cf. også Jones, A.H.M. (1937): The Cities of the Eastern Roman Provinces, Oxford: Clarendon, s. 273–274.
^Eusebius: Historia Ecclesiastica 6.32.3–4; Kofsky, Aryeh (2000): Eusebius of Caesarea against paganism, s. 12.
^Eusebius: Historia Ecclesiastica 6.32.3–4; Barnes, Timothy D. (1981): Constantine and Eusebius, s. 93
^Levine, Lee I. (1975): Caesarea under Roman rule, s. 124–125; Kofsky, Aryeh (2000): Eusebius of Caesarea against paganism, s. 12, siterer Eusebius: Historia Ecclesiastica 7.32.25. Om Origenes' skole, se: Thaumaturgus, Gregory: Oratio Panegyrica; Kofsky, Aryeh (2000): Eusebius of Caesarea against paganism, s. 12–13.
^Levine, Lee I. (1975): Caesarea under Roman rule, s. 125.
^Levine, Lee I. (1975): Caesarea under Roman rule, s. 122.
^abcdeBarnes, Timothy D. (1981): Constantine and Eusebius, s. 94.
Levine, Lee I. (1975): Caesarea under Roman rule. Leiden: Brill. ISBN 90-04-04013-7.
Louth, Andrew (2004): «Eusebius and the Birth of Church History» i: Young, Frances; Ayres, Lewis; Louth, Andrew: The Cambridge history of early Christian literature. Cambridge: Cambridge Univ. Press, ISBN 0-521-46083-2, s. 266–274.
Momigliano, Arnaldo (1989): On pagans, Jews, and Christians. Middletown, CT: Wesleyan University Press. ISBN 0-8195-6218-1.
Newman, John Henry (1890): The Arians of the Fourth Century, 7. utg., London: Longmans, Green and Co.
