Eugène Eyraud ble født i Saint-Bonnet-en-Champsaur i Frankrike i 1820. Han ble mekaniker og låsesmed av yrke. Han dro til Bolivia og skaffet seg gruveinteresser der.[2]
Picpus
Eyraud kom inn i Picpusfedrene som novise. Påvirket av sin bror Jean, som var misjonær i Kina, forlot han Chile og dro til Tahiti i 1862 og ankom senere Hanga Roa den 2. januar 1864. Han ble trakassert av øyboerne, og ble bare ni måneder før han ble repatriert til Chile den 11. oktober 1864.[3] Ett og et halvt år senere, 27. mars 1866, slo han seg ned på øya, sammen med av père Hippolyte Roussel SS.CC. og tre mangarevanske konvertitter.
Aktiviteter
Selv om han først fikk sterk motbør, ble Eyraud etter hvert svært populær og innflytelsesrik blant øyboerne. I oktober 1866 sluttet Gaspar Zumbohm og Théodule Escolan seg til Eyraud og Roussel i deres misjonsarbeid, og etablerte skoler i Hanga Roa og Vaihū.
Den 22. desember 1866 skrev Eyraud:
«Sjansene for triumf viser seg dag for dag å være stadig sterkere, og Forsynets time ser ut til å ha kommet for innbyggerne på Påskeøya. Oppdraget ble etablert i det øyeblikk ødeleggelsesarbeidet nådde sine endelige grenser: ødeleggelse i den materielle orden, ødeleggelse i den moralske orden.»[4]
Han hjalp til det året i det som skulle bli Fuglemannkultens siste seremoni.
Tuberkulosen kom til øya i 1867, noe som førte til at en fjerdedel av øyas befolkning døde. Den 14. august 1868 ble de siste Rapanui som fortsatt var polyteister døpt. Noen dager senere, 19. august, døde Eugène Eyraud av tuberkulose. Hans siste ord var: «Er de alle døpt?». «Alle,» ble han fortalt.
Han ble gravlagt ved Helligkorskirken på Hanga Roa.
Rongorongo
Under sitt første opphold bemerket Eyraud at det i hvert hus var tretavler dekket med «hieroglyfer», nå kjent som rongorongo, men at øyboerne ikke lenger visste hvordan de skulle lese dem og ga dem lite oppmerksomhet. Han tenkte ikke på å informere Roussel eller Zumbohm, og skrev aldri om dem igjen. Det var ikke før i 1869, da Zumbohm ga en gave som, ukjent for ham også inkluderte en slik tavle, til biskop Florentin-Étienne Jaussen på Tahiti, at rongorongo ble lagt merke til av omverdenen.
Tradisjonell religion
Broder Eugène Eyraud skrev om øyboerne og deres utskårne trestatuer, kjent som mo'ai kavakava:
«Selv om jeg alltid har levd sammen med dem i den største fortrolighet, har jeg ikke klart å finne noen positiv handling av religiøs tilbedelse. I alle husene kan du se mange statuetter rundt tretti centimeter i høyden som representerer menn, fisker, fugler osv. […] Dette er utvilsomt idoler, men jeg har aldri funnet dem gitt noen form for ære. Jeg så, ved anledningen de innfødte tok disse statuene utenfor, de gjorde noen få gester og akkompagnerte alt dette med en slags meningsløs dans og sang.»[5]
Litteratur
Orliac, Catherine; Orliac, Michel. L'île de Pâques : Des dieux regardent les étoiles, collection "Découvertes Gallimard" (nº 38), série Histoire. Gallimard, 2004. ISBN2-07-053063-9 (new edition; originally published in 1988 under the title Des dieux regardent les étoiles : Les derniers secrets de l'Île de Pâques, translated into English in 1995 as Easter Island: Mystery of the Stone Giants [U.S.] and The Silent Gods: Mysteries of Easter Island [UK]).
E. Eyraud, « Lettres au T.R.P, Congrégation du sacré-cœur de Jésus et de Marie », Annales Association de la propagation de la foi, vol.38, Lyon 1866 : 52-61 et 124-138.
^Les chances de triomphe s'annoncent de jour en jour plus certaines, et l'heure de la Providence semble arrivée pour les habitants de l'île de Pâques. La mission est venue s'établir au moment où le travail de destruction touchait à ses dernières limites : destruction dans l'ordre matériel, destruction dans l'ordre moral.
^Quoique j'ai toujours vécu avec eux dans la plus grande familiarité, je n'ai pas été capable de découvrir un quelconque acte positif de culte religieux. Dans toutes les maisons, on peut voir beaucoup de statuettes hautes d'environ 30 centimètres, représentant des personnages masculins, des poissons, des oiseaux etc... Ce sont sans aucun doute des idoles, mais je n'ai jamais observé qu'on leur ait accordé aucune sorte d'honneur. J'ai vu, à l'occasion les natifs prendre ces statues dans les airs, faisant quelques gestes et accompagnant tout ceci d'une sorte de danse et d'un chant sans signification.
