Entartete Kunst

Artikkelen handler om nazistenes negative syn på «degenerert kunst». Se også Entartete Kunst (utstilling).
Ifølge de tyske nazistene var Entartete Kunst ikke-naturalistisk kunst som hadde utviklet seg feil og «degenerert». Modernistisk «utartet kunst» ble beskrevet som latterlig, dum, umoralsk, nedbrytende og «utysk»[1] sammenliknet med tradisjonell og tidløs naturalistisk «heroisk realisme». Den avsporede «forfallskunsten» ble erklært syk og uønsket. Kunstnerne bak «ukunsten» ble fordømt. Bildet viser «Det nye mennesket» av den tyskjødiske avant-gardisten Otto Freundlich. Skulpturen prydet plakaten til Entartete Kunst, en utstilling som åpnet i 1937 og hånte ekspressiv, eksperimentell og abstrakt billedkunst. Freundlich ble henrettet i Konzentrationslager Majdanek i 1943.

Entartete Kunst, på norsk kalt «degenerert kunst» eller «utartet kunst», var de tyske nasjonalsosialistenes nedsettende betegnelse på modernistisk billedkunst. Det er også slagordet for en ideologisk propagandakampanje som nazistene fra 1935 rettet mot kunst som ikke var naturalistisk eller figurativ.[2]

Det tyske adjektivet entartet betyr «utartet», «vanartet» eller «degenerert».[3] Nazistene brukte ordet fordømmende om de nye kunstretningene som utviklet seg på 1900-tallet og som både form- og idémessig var mer eksperimentelle, grenseløse og utfordrende enn før. Ifølge nazistisk kultursyn representerte «moderne kunst» en dekadent utglidning og en usunn og samfunnsnedbrytende avsporing fra det tradisjonelle. Kunsten holdt angivelig ikke mål, den var dårlig og fordummende, og vanskelig og uforståelig for folk flest. Nasjonalsosialistene hevdet at denne typen kunst var inspirert av jødedom, marxisme, sinnssykdom og «primitiv kunst» og beskrev den som «ugermansk» og «kulturbolsjevistisk».[1] Slik «ukunst» (Unkunst)[4] var uønsket i det nazistiske Tyskland, der mer enn 16 000 verk ble fjernet fra offentlige gallerier og museer, mens kunstnere ble svartelistet.

Entartete Kunst var dessuten tittelen på en propagandautstilling som åpnet i München 19. juli 1937 og siden fortsatte som vandreutstilling.[5][6] Utstillingene viste 650 beslaglagte kunstverk fra 32 tyske museer og fikk tre millioner besøkende i tolv byer fram til april 1941.[6] I utstillingsperioden i 1937 ble samtidig «Den store, tyske kunstutstillingen» (Grosse Deutsche Kunstausstellung), en omfattende samling av «høyverdige» kunstverk, stilt ut i «Den tyske kunstens hus» like ved.[7]

Betegnelsen er i ettertid fortsatt knyttet til nazistenes ærekrenkende stempling av avantgardistiske samtidskunstnere og regimets delegitimering og plyndring av modernistisk kunst, først og fremst tysk, som ble laget fra tidlig på 1900-tallet til 1930-årene.[8]

Bakgrunn og omfang

Plansje til minne om de store kunstlagrene med entartete Kunst i Köpenicker Straße 24a i Berlin 1937–1939.
Ernst Barlachs antimilitaristiske Magdeburger Ehrenmal, et minnesmerke over tyske ofre under første verdenskrig, ble reist i Magdeburgs domkirke i 1929, men fjernet 1934 og endelig konfiskert av nazistaten 1937. Barlach beskrev selv figurene nederst som «nød», «død» og «fortvilelse», figurene bak som «krigsføreren», «den som vet» og «den naive». Treskulpturen ble gjenreist i kirken i 1955.

Nasjonalsosialistenes kunstsyn rammet ikke bare bildekunst, men også litteratur, film, teater, arkitektur, musikk og annen eksperimenterende kultur som ble betraktet som ikke-tysk, fordervet og kommunistisk. Avantgardistiske kunstnere ble sett på som folkets fiender og svartelistet. Flere ble også fengslet, og mange flyktet fra Tyskland.

Naziregimet beslagla over 16 000 kunstverk fra 32 tyske museer, først og fremst i 1937 og 1938.[9] Arkivene viser at tyske myndigheter konfiskerte omtrent 5000 malerier og 12.000 grafiske arbeider fra 101 museer i siste halvdel av 1930-årene. Av disse ble 5300 arbeider tatt før utstillingen i 1937, og over 11.000 etter utstillingen. Blant de konfiskerte verkene var 1052 av Emil Nolde, som for øvrig sympatiserte med nazistene, 639 av Ernst Ludwig Kirchner og 608 av Karl Schmidt-Rottluff. Også 82 verker av Edvard Munch ble stemplet som «degenerert» kunst og beslaglagt fra offentlige samlinger i Tyskland.[trenger referanse]

Et utvalg på 650 beslagtlagte verk ble stilt ut som entartete i München i 1937.[10] Verkene som ikke ble stilt ut, ble lagret, solgt eller ødelagt. Blant de 112 kunstnere som var representert, var seks av jødisk opphav.[11][12]

Beslaget ble gjennomført av en kommisjon ledet av Adolf Ziegler, Hitlers kunstrådgiver, selv maler og president i Reichskammer der bildenden Künste («rikskunstkammeret»), [10] som valgte seg fem medlemmer: Wolfgang Willrich, Hans Schweitzer, Klaus Graf von Baudissin, Otto Kummer og Robert Scholz. Schweitzer laget propagandaplakater for naziregimet under pseudonymet «Mjölnir» og ble senere utnevnt til assisterende «rikskommissær for artistisk formgiving», Kummer representerte Bernhard Rusts departement for vitenskap, kultur og undervisning, mens Scholz var naziideologen Alfred Rosenbergs kunstekspert, anti-modernist i kunstsyn og en rotfestet rasist.

Kritikeren og propagandategneren Wolfgang Willrich angrep modernistisk kunst i kampskriftet Säuberung des Kunsttempels («Rensning av kunsttempelet»)[13] og medvirket til at propagandaminister Joseph Goebbels satte opp utstillingen Entartete Kunst i 1937. Selvportrett som Wehrmacht-soldat fra 1941 trykket som postkort.[14]

I 1937 kom kunstkritikeren og propagandategneren Wolfgang Willrichs Säuberung des Kunsttempels: eine kunstpolitische Kampfschrift zur Gesundung deutscher Kunst im Geiste nordischer Art («Rensing av kunsttempelet; et kunstpolitisk kampskrift for gjenreisningen av tysk kunst i nordisk ånd»).[13] I boka hevdet Willrich at kunstbransjen var korrupt og preget av bolsjevisme, anarki og «rød» forurensing. Säuberung des Kunsttempels var illustrert med kollasjer av kunsten forfatteren kritiserte. Willrich var nøye med å navngi kunstnere, tidsskrifter og museer som drev med den moderne kunsten han intenst mislikte, og boka skal ha gitt propagandaminister Goebbels ideen til utstillingen Entartete Kunst samme sommer. Goebbels tok med denne utstillingen på opportunistisk vis initiativet i kulturpolitikken.[14][15] Boken beskrives som aggressiv, hatefull og giftig, og blant andre Alfred Rosenberg syntes den var for ekstrem. SS-sjefen Heinrich Himmler gikk lei av Willrichs bitre og harde utfall blant annet mot poeten Gottfried Benn.[16][12]

Zieglers kommisjon ble ivrigere og mer pågående etter utstillingen i München i 1937. Ziegler avviste Baudissins mer ytterliggående forslag om å konfiskere kunst i private samlinger. Hitler utstedte personlig en fullmakt til Zieglers kommisjon 4. august 1937 etter utstillingen åpnet i München og etter at kommisjonen hadde gjort en god del av arbeidet. Goebbels hadde gitt kommisjonen skriftlig oppdrag 30. juni 1937. Goebbels sørget for at det ble vedtatt og offentliggjort en lov 31. mai 1938 som legaliserte beslagene nesten ett år etter at de faktisk var gjennomført.[12] Arbeider av blant andre Georg Grosz, Paul Klee, Willi Baumeister, Pablo Picasso, Piet Mondrian, Marc Chagall og Vasiliy Kandinsky ble konfiskert.[17]

Fra 1935 ble i alt rundt 20 000 kunstverk av 200 kunstnere fjernet fra museene og private samlinger.[trenger referanse] Noe av den «degenererte» kunsten ble solgt til utlandet, noe havnet på nazistenes private hender, og noe ble ødelagt; 4000 abstrakte, surrealistiske og kubistiske malerier ble brent.[trenger referanse] 16 000 verk skal fortsatt være savnet, for det meste grafikk.[trenger referanse]

Fordømte retninger i billedkunsten

Utstillinger med «degenerert» billedkunst

Utdypende artikkel: Entartete Kunst (utstilling)

Fotografier fra de to ideologiske kunstutstillingene som nazistene arrangerte i München i 1937. Den første i rekken av Grosse Deutsche Kunstausstellung («Store tyske kunstutstilling») ble holdt i det nybygde Haus der deutschen Kunst 18. juli–31. oktober,[7] mens Entartete Kunst («Utartet kunst») ble vist i Galeriegebäude am Hofgarten, et galleri få hundre meter unna, 19. juli–30. november. Den «nasjonale» kunsten i nyklassisistisk stil ble presentert monumentalt og imponerende, den «degenererte» rotete og med hånlige kommentarer.
Foto: Fred Romero, Dokumentasjonssenteret over nasjonalsosialismen i München, 2017

Fra 19. juli til 30. november 1937 ble en stor propagandautstilling vist under tittelen Entartete Kunst i en nærliggende galleribygning til det nybygde Das Haus der deutschen Kunst i München. Utstillinga skulle håne den modernistiske kunsten og viste 650 bilder som var nitidig valgt ut fra museer over hele landet. De «degenererte» bildene og skulpturene ble stilt ut sammen med politiske slagord, fotografier av vanskapte mennesker og tegninger utført av psykisk utviklingshemmede for tydelig å vise hvor syk og skadelig modernismen og kunstnerne var.[1]

Denne massemønstringa ble siden sendt til elleve andre byer i Tyskland og Østerrike, og ble sett av over tre millioner mennesker mellom 1937 og 1941.

18. juli 1937, dagen før Entartete Kunst ble presentert, åpnet Adolf Hitler Die Große Deutsche Kunstausstellung («Den store, tyske kunstutstilling») samme sted som skulle vise «det beste av tysk kunst».[7]

Også norske nasjonalsosialister i Nasjonal Samling (NS) førte en liknende kulturkampanje mot «degenerert» kunst og kunstnere med kommunistiske sympatier under andre verdenskrig. Det kom særlig til uttrykk gjennom utstillinga «Kunst og ukunst» i Nasjonalgalleriet i Oslo i 1942.

Entartete Musik

Stadig nye musikernavn ble offentlig stemplet som «degenererte» og forbudte på 1930-tallet, både klassiske komponister som Stravinskij, Bartok, Hindemith og Mendelsohn, men også en rekke mindre kjente kunstnere. Jazz[18] og swing ble omtalt nedsettende som «negermusikk» (Negermusik på tysk, en betegnelse som for øvrig også ble brukt om rock'n'roll på 1950-tallet) og i dagligtale mer nøytralt som «skeiv musikk» (Schräge Musik). Denne og atonal musikk ble forbudt å spille i tysk radio og i tyske konsertsaler.

I forbindelse med «riksmusikkdagene» (Reichsmusiktagen) i Düsseldorf åpnet utstillinga Entartete Musik 24. mai 1938 der en fordømte «musikkbolsjevistiske» komponister som Hanns Eisler, Paul Hindemith, Arnold Schönberg og andre.[19][20]

Bokbål med «degenerert» litteratur

Se hovedartikkelen Nasjonalsosialistenes bokbrenning

Få måneder etter at nasjonalsosialistene overtok makten, fant den første fase i «renselsesprosessen» sted. Den 10. mai 1933 ble det arrangert bokbål med store mengder bøker og avhandlinger i 22 universitetsbyer over hele Tyskland. Innsamlingen ble gjort ved å beslaglegge skrifter fra offentlige samlinger og fra personer som i seg selv var entartete. Forfatteren Thomas Mann flyttet til Sveits.

«Degenerert» kunst i Norge

Også i Norge ble livet preget av kunstsensuren under andre verdenskrig. Den ble gitt av den tyske okkupasjonsmakten og de tyskvennlige norske myndighetene. Kulturinstitusjoner og NRK, som da var landets eneste kringkastingsselskap, ble styrt av nazistene og Nasjonal samling. Illegale samlinger ble etter hvert eneste mulighet for frie ytringer og fri kunstnerisk utfoldelse, og konsertene og samlingene ble viktige møtepunkter for illegal informasjonsutveksling.

Billedkunst

Skillelinjene mellom «ekte» og «uekte» kunst gikk litt annerledes i Norge enn i Tyskland. For eksempel ble Munchs kunst betraktet som «utartet» i Tyskland, der 82 av arbeidene hans ble beslaglagt fra tyske samlinger i 1937, mens han ble hyllet som en mester i Norge og hadde fire bilder med som «god» kunst på «Kunst og ukunst». Det var en kunstutstilling som ble vist i Nasjonalgalleriet i Oslo i april og mai 1942. Den viste norsk billedkunst som nazistene mente var mindreverdig og degenerert, sammen med et bredt utvalg kunst de mente var god. Utstillinga var et propagandatiltak som var direkte inspirert av kampanjene i Tyskland og av den store vandreutstillinga med slik kunst som først ble vist i München i 1937. Temaet ble fulgt opp med forsøk på å få i stand lignende utstillinger i Trondhjem, Bergen og Stavanger.

Norge var forøvrig det eneste landet utenom Tyskland som arrangerte slike utstillinger.

Se også

Referanser

  1. ^ a b c Guide gjennom vandreutstillinga «Entartete Kunst» (digital blakopi)
  2. ^ Tschudi-Madsen, Stephan: Entartete Kunst i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 18. april 2021 fra https://snl.no/Entartete_Kunst
  3. ^ Sverdrup, Jakob (1881-1938) (1933). Tysk-norsk ordbok. Oslo: Nasjonalforlaget. s. 579. 
  4. ^ Oppslagsordet «Unkunst» i DWDS (Digitales Wörterbuch der deutschen Sprache)
  5. ^ Stephanie Barron med flere: Degenerate art. The Fate of the Avant-Garde in Nazi Germany’’ (New York, 1991) side 44-81: Mario-Andreas von Luttichau: Entarete Kunst, Munich 1937. A reconstruction
  6. ^ a b LeMO (Lebendiges Museum Online) om Führer zur Ausstellung "Entartete Kunst" (på tysk)
  7. ^ a b c Utstillingskataloger for Grosse Deutsche Kunstausstellung 1937–1944
  8. ^ Steffen Krämer: Entartung in der Kunst; Die Verbindung von Psychopathologie und moderner Kunst von der Mitte des 19. Jahrhunderts bis zum Nationalsozialismus
  9. ^ Dokument fra propagandadepartementet i Nazi-Tyskland ca. 1942 med detaljert oversikt over mer enn 16 000 kunstverk beslagtatt av nazistene i særlig 1937 og 1938
  10. ^ a b LeMO (Lebendiges Museum Online) om Führer zur Ausstellung "Entartete Kunst" (på tysk)
  11. ^ Doering, Zahava D.; Pekarik, Andrew J.; Kindlon, Audrey E. (1997). «Exhibitions and Expectations: The Case of “Degenerate Art”». Curator: The Museum Journal. 2 (på engelsk). 40: 127–142. doi:10.1111/j.2151-6952.1997.tb01294.x. Besøkt 4. juni 2022. «The 1937 exhibition, called Entartete Kunst (Degenerate Art), was part of the Nazis’ virulent campaign against modernism in the arts. By the time it closed in 1941, almost 3 million people..» 
  12. ^ a b c Petropoulos, J. (1999). Art as politics in the Third Reich. University of North Carolina Press.
  13. ^ a b Säuberung des Kunsttempels (1937)
  14. ^ a b Peters, Olaf; Lindberg, Steven (2016). «Fear and Propaganda: National Socialism and the Concept of "Degenerate Art"». Social Research. 1. 83: 39–66. ISSN 0037-783X. Besøkt 4. juni 2022. 
  15. ^ Levi, Neil (1998). «"Judge for Yourselves!"-The "Degenerate Art" Exhibition as Political Spectacle». October. 85: 41–64. ISSN 0162-2870. doi:10.2307/779182. Besøkt 5. juni 2022. 
  16. ^ Petropoulos, J. G., & Petropoulos, J. (2000). The Faustian bargain: the art world in Nazi Germany. Oxford University Press.
  17. ^ Dougherty, N. (2022). The Hangman and His Wife: The Life and Death of Reinhard Heydrich. Alfred Knopf publisher/Penguin Random House.
  18. ^ [1]
  19. ^ geir Johnson i nrk.no 2017: ”Entartete Musik” (”Degenerert musikk”)
  20. ^ Entartete Musik - Eine Abrechnung von Staatsrat Dr. H.S.Ziegler (brosjyre til utstilling med «degenerert musikk» i 1938)

Eksterne lenker

Strategi Solo vs Squad di Free Fire: Cara Menang Mudah!