Enkeltvedtak er innen norsk forvaltningsrett et vedtak med en eller flere bestemte personer som adressat. Når enkeltvedtaket fattes av Kongen skjer det i form av en kongelig resolusjon. Et vedtak som retter seg mot «et ubestemt antall eller ubestemt krets av personer» er en forskrift.[1]
Enkeltvedtak kan skilles fra forskrift ved å se på hvorvidt vedtaket er gitt individualiserte adressater eller ikke. Det kan tenkes enkeltvedtak som retter seg til en store mengde personer på den ene side, og forskrifter som er generelle, men som kun vil få betydning for et ganske begrenset antall personer på den annen side.[2]
Legaldefinisjon
Definisjonen av «enkeltvedtak» er gitt ved en legaldefinisjon i forvaltningsloven. Det heter at et enkeltvedtak er «et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer»[3]
Forvaltningsloven gir også en legaldefinisjon av «vedtak» som er bestemmende for hva som menes med «vedtak» i definisjonen av enkeltvedtak. Det heter om «vedtak» at det er «en avgjørelse som treffes under utøving av offentlig myndighet og som generelt eller konkret er bestemmende for rettigheter eller plikter til private personer (enkeltpersoner eller andre private rettssubjekter)»[4] Av dette følger at ikke alle avgjørelser av forvaltningen er vedtak i forvaltningsrettslig forstand.
Forvaltningsloven bestemmer også at avgjørelser som gjelder «ansettelse, oppsigelse, suspensjon, avskjed eller forflytting av offentlig tjenestemann» skal regnes som enkeltvedtak.[5] Dermed vil ikke slike forhold anses for å bygge på kontrakt eller anses for å ikke rette seg mot «private personer».
Videre bestemmer forvaltningsloven at «avgjørelser som gjelder avvising av en sak eller bruk av særlige tvangsmidler for å få gjennomført et vedtak» også er enkeltvedtak.[6]. Dette ville etter hovedregelen ikke falt innenfor vedtaksbegrepet ettersom det «prosessledende» / «saksstyrende» avgjørelser, altså ledd i behandlingen av en annen sak.
Referanser
