Emeritus (maskulinum) eller emerita (femininum) er en latinsk benevnelse som betyr «uttjent», og brukes i sammenstillinger for å betegne en person som er pensjonert eller avgått fra visse stillinger. Dette gjelder spesielt professorer (og visse andre akademiske stillinger) og biskoper, der embetet er knyttet til en verdighet som det er en tradisjonell oppfatning at man får for livstid – for eksempel er professortittelen knyttet til ens vitenskapelige kompetanse og er derfor ikke bare en ren stillingstittel, mens en biskop tilsvarende er viet til biskop. Bruken av emeritustittelen trenger ikke å bety at man har passert formell pensjonsalder eller gått av med pensjon i formell forstand, bare at man har sluttet i stillingen emeritustittelen er knyttet til, enten man har gått med pensjon (mest normalt) eller sluttet av andre grunner, for eksempel gått over i annen stilling.[a]
I noen land, som for eksempel i Sverige, er emeritus eller emerita en tittel som tildeles etter fortjeneste. I Norge er bruken av emeritus/emerita-tittelen fri og ubeskyttet. Det følger av universitets- og høyskoleloven § 6-7, tredje ledd, at den som har hatt beskyttet tittel etter loven (for eksempel som professor) automatisk beholder sin tittel etter å ha gått av med pensjon. Det er frivillig om man vil bruke tittelen i kombinasjon med begrepet emeritus/emerita. I henhold til norsk og internasjonal sedvane er det likevel normalt å bruke emeritus-begrepet, særlig når tittelen brukes sammen med navnet på institusjonen hvor man var for eksempel professor, for eksempel som professor emeritus i fysikk ved Universitetet i Oslo, for å synliggjøre at man ikke lenger er aktivt tjenestegjørende. Det er i Norge ikke nødvendig å søke om å ha status som professor emeritus, ettersom det følger automatisk av universitets- og høyskoleloven.
Det er vanlig at en emeritus eller emerita fortsetter å ivareta noen oppgaver knyttet til stillingen sin, i den grad personen selv ønsker det. I en del tilfeller vil en emeritus eller emerita fortsatt ha kontor ved arbeidsplassen, men dette varierer sterkt mellom ulike institusjoner og enheter, og mellom land (dette er for eksempel regelen ved de fleste universiteter i den øverste kategorien, slik som eliteuniversiteter i USA og Storbritannia). For personer som har hatt stillinger flere steder vil det være vanlig å ha en slik tilknytning til det siste stedet man var ansatt. Ved norske akademiske institusjoner opphører det formelle arbeidsforholdet ved pensjonsalder, slik at tilknytning til det tidligere arbeidsstedet etter det langt på vei er uformell og basert på sedvane, med unntak av tittelbruken som beskrevet over. Emeriterte professorer får derfor heller ingen lønn som sådan, men kan eventuelt avlønnes som timelærere for ordinære undervisningsoppgaver. Mange emeriterte vitenskapelig ansatte fortsetter å være aktive innen sitt fag, for eksempel gjennom forskning og publisering.
Flere personer (uavhengig av kjønn) med denne tittelen betegnes som emeriti, for eksempel professores emeriti. Det er vanlig å forkorte emeritus/emerita som em., altså for eksempel professor em. eller biskop em. Det har noen ganger blitt hevdet at formen «professor emerita» er ugrammatisk[1], men dette blir tilbakevist av andre[2] og denne formen har etablert seg internasjonalt som den vanlige måten å betegne en emeritert kvinnelig professor på (se nærmere i artikkelen professor). Språkrådet anbefaler formen «professor emerita» for kvinner.[3]
Det å bli en emeritus eller emerita kalles emeritering.
Noter
Type nummerering
- ^ For eksempel trakk Ernst Oddvar Baasland seg som biskop i 2009 og gikk over i ny stilling som seniorrådgiver i Kultur- og kirkedepartementet. Han vil da likevel være biskop emeritus i sitt tidligere bispedømme. Tilsvarende hender det at professorer slutter i professoratet sitt før pensjonsalderen, og de vil da være professor emeritus/emerita.
Referanser
