Ellen Wessel kom til Sarpsborg under første verdenskrig, da hennes ektemann ble ansatt som generaldirektør ved Borregaard. Hun var blant annet ansvarlig for å anlegge en hagekoloni på Opsund, og engasjerte seg i tillegg for at Borregaard skulle få sin egen kjøkkenskole.[2] I 1933 utkom hennes bok Borregård – en norsk storgårds historie på forlaget Aschehoug. Som generaldirektørens hustru hadde hun selv sin bolig på gården.[3] I boken berettet hun om storgårdens lange historie, og de store hendelsene som preget den, og dessuten dagliglivet på gården, og særlig kvinnenes oppgaver.[4]
Ellen Wessel var drivkraften bak Sarpsborgutstillingen i 1930, og i Sarpsborg opprettet hun også en vevstue i forbindelse med en spinne- og strikkestue.[5] Hun var også en pådriver for å dyrke og bearbeide lin.[5] Hun sto for en lang rekke tiltak til beste for de ansatte ved Borregaard. I 1935 fikk hun Kongens fortjenstmedalje i gull for sin innsats for husfliden i Østfold og sin sosiale innsats for arbeiderfamiliene tilknyttet Borregaard Fabrikker.[5]
På ekteparet Wessels sølvbryllupsdag innstiftet de «Ellen og Hjalmar Wessels legat», som fortrinnsvis skulle anvendes til teoretisk fagutdannelse ved AS Borregaards bedrifter i Norge.[6]
Ellen Wessel bodde de siste årene av sitt liv hos sin datter i Karlstad.[1]
^«Ein norsk kongsgard gjenom 800 aar.». Den 17de mai. Oslo. 14. oktober 1933. «"Borregaard, en norsk storgaards historie" av Ellen Wessel er komen hjaa Aschehoug.»
