Theodor Kittelsens oljemaleri «Ekko» (1888). Legg merke til personifiseringen av ekkoet, gjenklangen eller tilbakekastingen av lyden, øverst i kløfta.
Ekko er et lydfenomen som oppstår når en lydreflekteres og blir hørt på nytt. Normalt krever det en forsinkelse på minst 0,1 sekunder for at øret skal oppfatte fenomenet som et ekko, noe som en innebærer en reflekterende avstand på minst 17-18 meter. Lydens hastighet i luft varierer med trykk og temperatur, men er rundt 340 m/s ved 15 °C og normalt trykk ved havnivået. Et ekko blir sterkere om den reflekterende flaten er konkav.
Ekko som gjenklang, tilbakekasting eller tidsforskyvelse av lyd kan typisk opptre i en brønn, et stort rom eller fra en fjellside. Et ekte ekko er en enkelt refleksjon. Dersom lytteren blir truffet av mange ekko som glir over i hverandre, blir det kalt reverberasjon. Begge deler bidrar til at torden har en tendens til å rumle, og til tordenens lydbilde er forskjellig i for eksempel fjellet og i en storby med høyhus. Raskere ekko kan også oppfattes om lyden stusser gjentatte ganger mellom to flater på kortere avstand enn 17 meter, såkalt fladderekko eller klapperekko,[1] noe som kan omfattes som ubehagelig. Det samme fenomenet kan oppleves ved mindre avstand, for eksempel de fleste steder innendørs, merkes refleksjonen av lyd som etterklang. Denne kan være svært sjenerende («dårlig akustikk»), ikke minst for blinde.[2] Et tiltak for å redusere støy i eksempelvis barnehager er å bruke støydempende (lydabsorberende) materialer som reduserer etterklangen.[3][4]
Ekko som begrep er avledet fra Ekho, (gresk ēkhē, Ηχώ, «lyd») [5] en nymfe i gresk mytologi som ble straffet av Hera ved at stemmen ble tatt fra henne og hun kunne deretter bare tåpelig gjenta det siste andre sa.
Poesi
I poetisk norsk er ekko også blitt kalt dvergmål og atterljom («gjenklang»).
