Eesti Evangeelne Luterlik Kirik (EELK) (Den evangelisk-lutherske kirke i Estland) er et evangelisk-lutherskkirkesamfunn i Estland, og landets største kirkesamfunn. Den blir derfor også referert til som «den estiske kirken».[2] Kirken har 169 menigheter i Estland, og 63 menigheter for estere som bor i utlandet. Den store andelen menigheter utenfor Estland, skyldes i hovedsak landets voldsomme historie. Kirken har i dag rundt 175 000 medlemmer i Estland[2] og 15 700 medlemmer utenfor Estland.[3]
Lære
EELK er et evangelisk-luthersk kirkesamfunn, og har med det læremessig forpliktet seg på de grunnleggende lutherske lærepunktene. Disse er at Bibelen er den eneste autoriteten for kirkens lære, og at denne læren blir oppsummert i de tre oldkirkeligetrosbekjennelsene (den nikenske, den apostoliske og den athanasianske), og utdypet og forklart i de lutherske skriftene.[4]
Kirken sier at deres mål er å forkynne Guds ord og forvalte sakramentene, for på den måten styrke sine menigheters tro og kjærlighet. Kirken vil også drive opplæring, samt misjon, diakoni og ta ansvar for de store diasporaene som er tilknyttet kirken.[5]
Historie
Reformasjonen kom til Estland i 1524, og de første gudstjenestene på estisk ble holdt da. Siden reformasjonen, har den evangelisk-lutherske kirken vært det største kirkesamfunnet i Estland, men EELK regner bare historien sin tilbake til 31. mai1917. Den første estiske kirkekongressen ble da avholdt, og man grunnla den frie folkekirken som senere skulle få navnet Eesti Evangeelne Luterlik Kirik. På kirkekongressen slo man sammen landets 127 lutherske menigheter med tilsammen rundt 920 000 medlemmer til ett kirkesamfunn med felles lover. Kirken i Estland hadde da vært under russisk og svensk kontroll, og organiseringen av menighetene i en felles organisasjon hadde som mål å beskytte estiske interesser i et Russland som var i oppløsning. Jakob Kukk ble i 1919 vigslet til kirkens første biskop. Dette skjedde i Tallinn domkirke.[6]
Den estiske kirken ble hardt rammet av det kommunistiske styret i sovjet-tiden og av andre verdenskrig. Dette har gitt seg synlige utslag blant annet i medlemstall. Kirken hadde ved dannelsen i 1917 920 000 medlemmer, men har i dag rundt 175 000 medlemmer i landet. En folketelling i 1934 viste at omtrent hver tredje ester var lutheraner[2], mens tallet i 2000 var på 14,8%. Kirken hadde et oppsving i kommunisttiden på 1980-tallet, men i perioden 1990-2000, da det igjen var religionsfrihet i landet, opplevde kirken en kraftig nedgang.[2]
Fra 2003 inngikk EELK samarbeid med Det norske misjonsselskap om å etablere nye menigheter i Estland, i et forsøk på å snu den nedadgående trenden.[7]
I 1944 flyktet mellom 70 og 80 000 estere fra den fremrykkende røde armé. Blant disse var det omtrent 60 000 lutheranere, og av disse igjen var det flere som var sentrale i kirken. Blant flyktningene var biskopJohan Kõpp, visebiskop Johannes Oskar Lauri, 72 prester og flere teologiske studenter.
Kirken hadde forutsett at denne situasjonen kunne oppstå, og i 1943 hadde generalsynoden vedtatt at om generalsynoden eller konsistoriumet ikke var i stand til å fatte beslutninger, var beslutninger tatt av biskopen (senere erkebiskopen) på deres vegne, å regne som autoritative vedtak fra generalsynoden eller konsistoriet.
Kõpp havnet i Stockholm, og med autoritet fra vedtaket i generalsynoden, grunnla han der den estiske evangelisk-lutherske kirkekomité, noe som ble den formelle grunnleggelsen av EELK i utlandet. Med bakgrunn i det samme vedtaket, deltar Kõpp på stiftelsesmøtet i Det lutherske verdensforbund i Lund i 1947 og stiftelsesmøte for Kirkenes Verdensråd i Amsterdam i 1948. EELK blir på grunn av dette regnet som en av de opprinnelige medlemmene i begge organisasjonene.
I juni 1947 sendte Kõpp et rundskriv til prestene i alle registrerte menigheter. I rundskrivet understreket han at EELK i eksil var den samme kirken som den hadde vært i Estland, selv om kirken nå var geografisk oppsplittet. Det ble også utarbeidet retningslinjer som sa at kirken i eksil var en selvstendig kirke, som kunne ordinere prester, etablere menigheter og holde gudstjenester slik det måtte være naturlig. Kirkens hovedoppgave var å holde gudstjenester og forkynnelse på estisk.
Generalsynoden er kirkens høyeste organ, og alle menighetene sender sine delegater dit. Synoden velger folk til konsistoriet, og gjør andre valg for kirken.
Den geistlige strukturen.
Erkebiskopen er den øverste lederen for kirken. Under seg har han en biskop som har som oppgave å utføre det erkebiskopen bestemmer. Nivået under dette er de tolv prostiene, som hvert har en prost som ansvarlig. Prosten har også en viseprost. Under dette har kirken prester som er hovedansvarlige for de enkelte menighetene. Prestene kan igjen ha hjelpeprester, diakoner og kuratorer under seg igjen. Denne ordningen blir regulert av § 6 i den EELKs lover.[9]
Konsistoriet
Konsistoriet er ledelsen i kirken. Det består av erkebiskopen, som den øverste lederen, med biskopen under seg. I tillegg er det en kasserer, og fire personer som blir valgt for fire-årsperioder av generalsynoden. Disse fire er hver ansvarlige for hvert sitt område av kirkens aktivitet.[9]
Gudstjenester
EELK har 165 menigheter, som alle holder egne gudstjenester. Disse blir holdt etter kirkens egne ordninger for gudstjenester, som finnes i kirkens gudstjenestebok. Denne boken har vært uforandret i lang tid, og generalsynoden har gitt en liturgikommisjon i oppgave å fornye liturgien. Et liturgisk fornyelsesarbeid pågår allerede i flere menigheter. Man ønsker å involvere menigheten i gudstjenesten i større grad, samtidig som man vil fokusere sterkere på nattverden.
Gudstjenestene blir regnet som kjernen i kirkelivet, og kirken er stolte av at de under de tyngste forfølgelsene hadde over 9000 gudstjenester i året. Det største besøkstallet på gudstjenestene er i julen, men kirkesøkningen resten av året har vært økende de siste årene. I gjennomsnitt deltar mellom 5 og 25% av medlemmene av menighetene på hver gudstjeneste.[10]
I de siste årene har også den demografiske fordelingen i kirken endret seg. Menighetene har blitt yngre, da mange unge har meldt seg inn i kirken i forbindelse med konfirmasjon. Konfirmasjonen kommer vanligvis når ungdommene er mellom 15 og 21 år, og rundt halvparten av landets ungdommer blir konfirmert.
I 1985 hadde kirken tre ganger så mange begravelser som dåp, og selv om tallet på begravelser har steget siden 1985, har kirken i dag flere dåp enn begravelser.[10]
Underorganisasjoner
EELK har flere underorganisasjoner, som har ansvar for ulike områder av kirkelivet.
Organisasjonen for barne- og ungdomsarbeid
Organisasjonen for barne- og ungdomsarbeid er en sammenslutning av Ungdomsarbeidssenteret og Søndagsskoleforbundet. De to organisasjonene slo seg sammen i 2004. Ungdomsarbeidssenteret startet sitt arbeid i 1991, og har som sin hovedoppgave å organisere de landsdekkende Kirkedagene for ungdom. Søndagsskolen startet i 1988, på det tidspunkt hvor mesteparten av de frivillige ikke hadde noe erfaring med slikt arbeid. I 1990 dannet man Søndagsskoleforbundet etter mønster av den finske søndagsskolen. Denne organisasjonen står for produksjon av materiell og kursing av frivillige.[11] Den estiske søndagsskolen har stor produksjon av matriell, sammenlignet med søndagsskoler i andre tidligere østblokkland.[12]
Usuteaduse Instituudi – Det teologiske fakultetet
Det teologiske fakultetet er en institusjon som utdanner prester til kirken, men og kurser søndagskolelærere, ungdomsledere og personer som skal drive diakonalt arbeid.[11]
Fakultetet ligger i Tallinn og er det eldste private universitetet i Estland. Det ble grunnlagt i 1946 etter at sovjetregimet la ned landets eneste teologiske fakultet på universitetet i Tartu. Fakultetet gir teologiske grader opp til og med doktorgradsnivå.[13]
Organisasjonen for kirkemusikk
Organisasjonen for kirkemusikk ble stiftet i 1993 for å organisere alle kirkemusikere og samkjøre kirkemusikken. Organisasjonen jobber for bevaring av de over 100 orglene som er i de estiske kirkene, og den står bak de ulike korene i menighetene. Kirken organiserer kirkekor, barnekor og kammerkor.[11]
Misjonssenteret
Misjonssenteret ble stiftet i 1996 og har som formål å drive misjon i Estland og utlandet. Senteret ligger i Tallinn.[11] I 2008 hadde de en utenlandsmisjonær, mot tre året før.[14]
Eesti Kirik
Eesti Kirik er en ukeavis som er kirkens offisielle organ. den ble opprinnelig grunnlagt i 1923, men ble stengt i Sovjet-tiden, for så å bli gjenåpnet i 1990. Avisen kommer i et opplag på 3000 eksemplarer, og er det største religiøse tidsskriftet i Estland.[11]
