Universitetet i Tartu (–1973) (studieretning: historie)[3][1] Vastse-Kuuste School (–1966) Tartu Adult Secondary School (–1969)[3] Tartu Karlova School (1966–1968)
Folkefronten klarte ikke å stå samlet om Savisaars krisepolitikk, og Det estiske senterpartiet ble dannet på restene av bevegelsen. Venstrepopulisten Savisaar så seg selv som en forkjemper for sosial rettferdighet og forsoning, og mange etniske russere bosatt i Estland sluttet seg til partiet.
Savisaar var partileder fra 1991 til han ble tvunget til å trekke seg i 2016. Han var da suspendert fra vervet som borgermester i Tallinn, så lenge han ble etterforsket for korrupsjon og hvitvasking. Saken mot ham ble til slutt henlagt på grunn av hans sviktende helse. Beskyldninger om maktmisbruk, korrupsjon og utilbørlige forbindelser til russiske makthavere hadde da hengt ved ham i mange år.
Savisaar var medlem av Estlands riksdag og medlem av flere regjeringer etter uavhengigheten.
Oppvekst og utdannelse
Edgar Savisaars foreldre, Elmar og Marie, var småbrukere i Vastse-Kuuste. Sommeren 1949 ble de arrestert av sovjetiske myndigheter, ettersom de motsatte seg tvangskollektiviseringen av jordbruket. Edgar Savisaar ble derfor født i kvinnefengselet i Harku. Moren ble løslatt under et amnesti i 1950, mens faren sonet frem til 1952.[7][8]
Først i 1970-årene studerte Savisaar historie ved Universitetet i Tartu, hvor han også kom med i Komsomol. Deretter arbeidet han som gymnaslærer, før han fikk en stilling som vitenskapelig assistent og studerte filosofi på doktorgradsnivå ved Det estiske vitenskapsakademiet i Tallinn.[8][9][10]
Den syngende revolusjonen
De fire forfatterne av programmet for økonomisk uavhengighet, fra venstre Edgar Savisaar, Mikk Titma, Tiit Made og Siim Kallas.
Savisaar var leder for planleggingskommisjonen i Tallinn fra 1980 til 1985, deretter avdelingsleder i planleggingskommisjonen i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk. Han tilhørte dermed nomenklaturaen i sovjettiden.[10][11][12] Han var, sammen med andre med bakgrunn fra Komsomol, med på å utarbeide et program for Estlands «økonomiske uavhengighet» under perestrojka.[10][11][13]
I 1988 gikk han over til det halvprivate konsulentfirmaet Mainor, hvor han arbeidet videre med økonomiske reformer. På samme tid stilte han seg i spissen for Folkefronten, til støtte for Mikhail Gorbatsjovs reformpolitikk og et mer uavhengig Estland innenfor Sovjetunionen. Mens andre opposisjonsgrupper ønsket å gjenopprette den første estiske republikken fra mellomkrigstiden, så Savisaar for seg en «tredje republikk» styrt av reformkommunister.[8][9][10][11][13]
Etter et generasjonsskifte i det estiske kommunistpartiet i 1989 ble Savisaar utnevnt til økonomiminister og leder for planleggingskommisjonen.[9][11] I januar 1990 meldte Savissar seg ut av kommunistpartiet. I mars 1990 erklærte Det øverste sovjet at Estland var ulovlig okkupert av Sovjetunionen og påbegynte en overgang til nasjonalt, demokratisk styre. Få dager ble Savisaar, med knappest mulig flertall i Det øverste sovjet, valgt til regjeringssjef/statsminister.[8][11][14] Etter kuppforsøket i Sovjetunionen i august 1991 ble Estland gjenopprettet som en selvstendig republikk, og Savisaar ble Republikken Estlands statsminister.[11]
Leder for venstreopposisjonen
Savisaar måtte gå av som statsminister i januar 1992, da han ikke fikk støtte for sin politikk for å motvirke varemangelen og hyperinflasjonen i Estland.[11][15][16] Krisepolitikken splittet også Folkefronten, og Savisaar dannet Det estiske senterpartiet på restene av bevegelsen. Han var opposisjonspolitiker de neste årene, og mente at Mart Laars høyreregjering gikk for langt i sine markedsreformer.[10][11]
Etter valget i 1995 ble Savisaar innenriksminister og stedfortredende statsminister i Tiit Vähis regjering, som for en stor del bestod av gamle kommunister.[12][13] Regjeringen modererte den økonomiske politikken, men fortsatte vestligorienteringen av utenriks- og sikkerhetspolitikken.[17] I oktober 1995 ble det kjent at Savisaar hadde brukt privatetterforskere til å avlytte president Lennart Meri og flere andre politikere, og han måtte gå av som innenriksminister.[9][18] Savisaar klarte å beholde kontrollen over partiet. Han ble også valgt til formann i byrådet i Tallinn.[9]
Savisaars kritikk av den økonomiske politikken bidrog til Senterpartiet ble landets største parti ved valget i 1999.[10][19][20] Senterpartiet fremstod også som talerør for den russiske minoritetens interesser.[21][22] Partiet fikk ikke regjeringsmakt, men Savisaar klarte i 2001 å bli valgt til ordfører i Tallinn.[9] Fra 2005 til 2007 var han nærings- og samferdselsminister i Andrus Ansips første regjering. Savisaar var på nytt ordfører fra 2007 til han ble suspendert i 2015.[6]
Felt som politiker av korrupsjonssak
Savisaar i 2006. Aftenpostens korrespondent skrev: «… en mann som ikke slipper pressen innpå seg med mindre han nærmest får føre intervjuet i pennen, hevder onde tunger».[19]
Foto: Jüri Kaljundi
Edgar Savisaar og hans medarbeidere ble flere ganger skandalisert i pressen med beskyldninger om embedsmisbruk, korrupsjon, hvitvasking og sammenblanding med russiske interesser.[6][18][23][24][25]
I 2015 ble Savisaar og seks andre mistenkt av sikkerhetspolitiet for korrupsjon og hvitvasking av penger fra kommunens eiendomsforvaltning.[23] Høyesterett suspenderte Savisaar fra ordførervervet så lenge etterforskningen pågikk.[6][26] En stor del av Senterpartiet hadde begynt å se på Edgar Savisaar som en belastning for partiet. Han ble utfordret av Kadri Simson om partiledervervet, men klarte å beholde det.[27]
Høsten 2016 godtok Savisaar å kalle inn til ekstraordinært partilandsmøte.[28] Han var først innstilt på å fortsette som partileder, men ombestemte seg og anbefalte å støtte Yana Toom, som endte med å tape mot Jüri Ratas. Savisaar var heller ikke til stede på landsmøtet.[29][30]
Savisaar pådrog seg våren 2015 en streptokokkinfeksjon, som endte med at han måtte amputere en fot.[31] Han ble stilt for retten i 2018, men rettsforhandlingene ble avsluttet før det kom til noen dom, ettersom Savisaar fortsatt var alvorlig syk.[6] Høyesterett avgjorde samme år at rettsforhandlingene ikke ville bli gjenopptatt.[6][32] Saken ble endelig formelt avsluttet i 2020.[6]
Familie
Edgar Savisaar var gift tre ganger.[6] Fra sitt første ekteskap hadde han sønnen Erki Savisaar (født 1978), som også er politiker.[33] Han giftet seg for tredje gang i 1996 med sin daværende sekretær Vilja Laanaru, som også har gjort politisk karriere. De skiltes i 2009.[34]
Referanser
^abcdBiographical Dictionary of Central and Eastern Europe in the Twentieth Century[Hentet fra Wikidata]
^Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000019864, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abcdPiirimäe, Kaarel og Grönholm, Pertti (2016). «Historical consciousness, personal life experiences and the orientation of Estonian foreign policy toward the West, 1988–1991». Ajalooline Ajakiri: The Estonian Historical Journal (på engelsk). 157–158 (3–4): 477–511. doi:10.12697/AA.2016.3-4.07.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
^abcdefMiljan, Toivo (2004). «Savisaar, Edgar». Historical Dictionary of Estonia (på engelsk). Lanham: Rowman & Littlefield. s. 408–409. ISBN978-0-8108-6571-6.
^abcdefGubrynowicz, Aleksander (2015). «Savisaar, Edgar». I Roszkowski, Wojciech og Kofman, Jan. Biographical Dictionary of Central and Eastern Europe in the Twentieth Century (på engelsk). Routledge. s. 887. ISBN978-1-317-47593-4.CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
^abcdefghLane, Thomas (2001). «Savisaar, Edgar». I Cook, Bernard A. Europe Since 1945: An Encyclopedia (på engelsk). 2. London og New York: Garland Publishing. s. 1112. ISBN0-8153-4058-3.
^abSteen, Anton og Ruus, Jüri (2002). «Change of Regime—Continuity of Elites? The Case of Estonia». East European Politics and Societies (på engelsk). 16 (1): 223–248. doi:10.1177/0888325402016001008.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
^abcKalniņš, Valts (2017). «The world's smallest virtuous circle: Estonia». I Mungiu-Pippidi, Alina og Johnston, Michael. Transitions to Good Governance: Creating Virtuous Circles of Anticorruption (på engelsk). Edward Elgar Publishing. s. 102–127. ISBN978-1-78643-915-4.CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
^Strand, Tron (5. april 1990). «Estlands upopulære statsminister». Bergens Tidende: 11.
^Rasmussen, Lars Toft (25. januar 1992). «Tomme hyller og kalde radiatorer bak Estlands regjeringskrise». Morgenbladet. Oslo. NTB: 17.
^Shapiro, Margaret (28. januar 1992). «Hunger and Hardship From the Baltic to the Caucasus; Independence Brings a Winter of Discontent». The Washington Post (på engelsk). Washington, D.C.: A1.
^abNordrum, Per (7. mars 1999). «Gufs fra fortiden i estisk valgkamp». Aftenposten: 7.
^Nordrum, Per (9. mars 1999). «Estland valgte fortsatt stø kurs». Aftenposten: 7.
^Vihalemm, Triin (2007). «Crystallizing and Emancipating Identities in Post-Communist Estonia». Nationalities Papers: The Journal of Nationalism and Ethnicity (på engelsk). 35 (3): 477–502. doi:10.1080/00905990701368738.
^Csergő, Zsuzsa og Regelmann, Ada-Charlotte (2017). «Europeanization and Collective Rationality in Minority Voting: Lessons from Central and Eastern Europe». Problems of Post-Communism (på engelsk). 64 (5): 291–310. doi:10.1080/10758216.2017.1330659. «Center promoted left-of-center policies (…) and branded itself as an advocate of Russophone minority interests.»CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
^Sikk, Allan (2011). «Estonia». European Journal of Political Research Political Data Yearbook (på engelsk). 50: 62–63. doi:10.1111/j.1475-6765.2011.02019.x.
