Dorsetkulturen er en arkeologisk betegnelse på en ikke-inuittisk folkegruppe fra Grønland som trolig titulerte seg selv som Sallirmiut, Sadlermiut eller i henhold til inuittiskfolklore for Turit. Folkegruppen døde ut omkring 1902.
Et folk før inuittene
Dorsetkulturen var en kultur som var før inuittkulturen i det arktiske Nord-Amerika. Iniuittlegender nevner Tunitt (entall Tuniq) eller Sivullirmiut («De første innbyggerne»), og som ble fordrevet av inuittene. I henhold til mytene var de «giganter», et folk som var høyere og sterkere enn inuittene, men som lett ble skremt av gårde og trakk seg unna de inntrengende inuittene. Dette folkeslaget var sannsynligvis de som de norrøne innbyggerne på Grønland kalte for skrælinger da de kom langt nok nord til at de møttes[trenger referanse].
Dorsetkulturen omtales som et folk som hadde en perfekt forståelse av sitt lokale miljø, et miljø som de delte med de nykommende inuittene, men de hadde en dårligere teknologi. De manglet hundesleder, sofistikerte skinnbåter som kajakken og harpun med mothaker. Det er derfor sannsynlig at Dorsetkulturen hadde dårligere forutsetninger til å møte det dårligere klimaet på slutten av 1400-tallet som kalles for den lille istid da havpattedyrene søkte nye oppholdssteder. Det var de samme klimaendringer som sannsynligvis fikk den norrøne befolkningen på Grønland til å dø ut[trenger referanse].
Det synes ikke å ha vært en genetisk forbindelse mellom dorsetkulturen og Thule-kulturen (forløperen til dagens inuitter), noe som indikerer at førstnevnte ble fullstendig erstattet og til slutt utslettet. Dorset-kulturen var likevel en fjern slektning til de moderne inuitter, en folkegruppe som hadde kommet til det arktiske Nord-Amerika tidligere enn Thule-kulturen, men fra et felles opphav langt tilbake i tid[trenger referanse].
Dorsetkulturen gjenoppdages
Historiske kulturer i arktiske Nord-Amerika.
AntropologenDiamond Jenness mottok i 1925 noen merkelige kulturgjenstander fra Cape Dorset i Nunavut som synes å ha kommer fra en oldtidskultur helt ulik den som inuittene representerte. Jenness navnga kulturen etter stedet hvor fortidslevningene ble funnet, derav navnet dorsetkulturen. Hans funn viste et konsekvent og bestemt kulturelt mønster som inkluderte en sofistikert kunst som skilte seg klart fra hva inuittene hadde, og viste blant annet en unik lang hårfrisyre hos kvinnene og hetteløse parkaser med enorme krager hos begge kjønnene.
En ledende ekspert innfor studier av tunitt-/dorsetstudier er Robert McGhee og som har skrevet utallige bøker om denne kulturen og overgangen til Thule-inuitt-kulturen.
Snøbjørn Galte (død 978) er den første norrøne mann og europeer som gikk i land på Grønland og dermed også Nord-Amerika. Hendelsen er beskrevet i den islandske slektsopptegnelsen Landnåmabok, og til tross for beskrivelsens sparsommelige detaljer over at Snøbjørns ekspedisjon skal ha gravd opp en rikdom har det fått det amerikanske tidsskriftet American Antiquity i artikkelen «1,000 Years of New World Archaeology» til å anta at dette må ha vært rester av dorsetkulturen som de norrøne mennene fant. Faktisk, mener tidsskriftet, bedrev Snøbjørns ekspedisjon den aller første dokumenterte arkeologiske undersøkelsen i Nord-Amerika som vi kjenner til.
Man[hvem?] mener å ha funnet indikasjoner for at dorsetfolket faktisk bebodde Grønland i to perioder. Dorset I, varte fra 500 f.Kr. til 200 e.Kr. og Dorset II, som bodde i nordvestlige Grønland, varte i årene 700-1200 e.Kr., skjønt uten å forsvinne helt – den ble bare fortrengt, se nedenfor.
Dorsetkulturen brukte stort sett de samme redskaper som de tidligere kulturer, men harpunen og spekklampen var blitt større, og nye redskaper som snøkniv, slede og den karakteristiske kvinnekniv ble også funnet i arkeologiske undersøkelser. Husene er større og firkantede og forsynet med en tykk mur av torv som kunne holde kulden ute. Dorsetkulturen synes å ha vært de første som bygde igloo på isen[trenger referanse].
Da Eirik Raude noen år etter Snøbjørn slo seg ned på vestkysten av Grønland ble det rapportert at de fant rester av andre mennesker, men ingen levende. Også det må ha vært spor etter dorsetkulturen[trenger referanse].
Den canadiske poeten Al Purdy skrev et dikt med tittelen «Lament for the Dorsets» («Klagesang for dorsetkulturen») som sørger over tapet av deres kultur og beskriver dem og deres forsvinning.
De siste gjenlevende
I 1824 ankret det britiske skipet HMS Griper, under kaptein George Francis Lyon, opp utenfor Cape Pembroke på Coats Island i Hudsonbukta. Hvalfangerne oppdaget en gruppe eskimoer som snakket en «rar dialekt» og ble kalt for Sadlermiut som er en moderne Inuktitut-uttale for Salliq[trenger referanse].
Sadlermiutene, som levde i nær isolasjon rundt Southampton Island, opprettet en kultur som atskilte seg fra inuittene. De fortsatte å ha kontakt med hvalfangerne og ble smittet av vestlige sykdommer. I løpet av 1896 var det kun 70 gjenlevende. I løpet av våren 1902 besøkte noen av dem hvalskipet Active som hadde ankret opp utenfor Southampton Island. Også disse menneskene ble smittet av en sykdom fra en syk sjømann, muligens tyfoidfeber eller tyfus. Innen noen få uker døde hele det lille samfunnet ut[trenger referanse].
I 1954 og 1955 studerte Henry B. Collins fra Smithsonian Institution eskimoruiner fra bosteder i det canadiske Arktis. Han fastslo at disse ruinene hadde karakteristikkene til Sadlermiut-kulturen som en gang hadde vært svært omfattende. Han fant også bevis for at sadlermiutene var de siste overlevende fra dorsetkulturen. Nyere genetisk forskning har støttet antagelsen om en kontinuitet mellom sadlermiut- og dorsetkulturen[trenger referanse].
Litteratur
Michael Fortescue, Steven Jacobson & Lawrence Kaplan 1994: Comparative Eskimo Dictionary; with Aleut Cognates (Alaska Native Language Center Research Paper 9); ISBN 1-55500-051-7
Robert McGhee 2005: The Last Imaginary Place: A Human History of the Arctic World; ISBN 0-19-518368-1
