Dora Gerson var datter av polske foreldre. Hun tok eksamen ved Schauspielschule des Deutschen Theaters in Berlin, som var ledet av Max Reinhardt.
Tidlig karriere
I 1920 medvirket hun i noen Karl-May-filmer (Auf den Trümmern des Paradieses, Die Todeskarawane). I begge filmer medvirket ogsåden ungarske skuespiller Béla Lugosi; filmene er ansett å ha gått tapt for ettertiden. Hun hadde samme år som Dora Gerson sitt første engasjement som teaterskuespiller på Volksbühne. I 1921 opptrådte hun på Thalia-Theater og andre teatre i Berlin, men komstadig tilbake til Volksbühne, der hun opptrådte sammen med blant andre Helene Weigel og Heinrich George som Galy Gays hustru i Bertolt BrechtsMann ist Mann.
Etter skilsmissen spilte Dora Gerson ved forskjellige teatere i Berlin, blant annet ved Piscator-Bühne. Hun var ved siden av å se på mange av Berlins kabaretter som chansonssangerinne og kabarettist, blant annet ved Tingel-Tangel-Theater i kabaretten Die Rakete, ved Brücke og ved Wespen. Hun hadde gjestespill i Nederland i Scheveninger Kurhaus-Cabaret, sang chansons etter tekster av Kurt Tucholsky, Bertolt Brecht og Erich Kästner.
Nasjonalsosialismen, eksil, og andre verdenskrig
Da NSDAP kom til makten i Tyskland i 1933 ble jødiske befolkningen i Tyskland gradvis og systematisk fratatt rettigheter, og Gersons karriere bremset dramatisk. Hun ble svartelistet fra ariske filmer, og hun begynte å spille inn musikk for et lite jødisk plateselskap. Hun spilte også inn på yiddish på denne tiden, og sang i 1936 «Der Rebe Hot Geheysn Freylekh Zayn», som ble høyt skattet av jøder i Europa på 1930-tallet. Gersons mest minnerike innspillinger var de tyske sangene «Backbord und Steuerbord» og «Vorbei», en følelsesladet ballade som kommenterte forholdene i Tyskland.
I 1936 flyttet Gerson sammen med flere familiemedlemmer til Nederland, for å unngå nazistenes forfølgelse. I Amsterdam giftet hun seg i 1937 med den hollandske tekstilfabrikanten Max Sluizer. Ved ekteskapet fikk hun innvilget nederlandsk statsborgerskap; paret fikk to barn. I 1938 synkroniserte hun i Amsterdam den tyske kinoversjonen stemmen til den onde dronningen i Snehvit og de syv dvergene, som var Walt Disneys første helaftens tegnefilm. Filmen ble imidlertid ikke vist offentlig i Tyskland før i 1951. Mer og mer trakk Dora Gerson seg tilbake fra skuespilleriet; i februar 1939 opptrådte hun for siste gang.
I 1940 ble Nederland invadert av Tyskland, og jøder i Nederland ble underlagt de samme antisemittiske lover og restriksjoner som i Tyskland.
En tid etter de undertrykkende nazistenes okkupasjon planla Gerson og hennes familie å rømme. I 1942 ble hun og familien tatt i et forsøk på å flykte til Sveits, et nøytralt land under andre verdenskrig i Europa. Familien ble sendt til konsentrasjonsleiren Westerbork, før de ble sendt til utryddelsesleiren Auschwitz i det nazi-okkuperte Polen. Gerson ble, sammen med sin mann og deres to barn, drept i Auschwitz-Birkenau den 14. februar 1943.[5]
^abDiscogs, Discogs artist-ID 637115, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Horst J.-P. Bergmeier: Chronologie der deutschen Kleinkunst in den Niederlanden 1933–1943. Schriftenreihe des Paul Walter Jacob-Archivs, Nr. 6. Hamburger Arbeitsstelle für deutsche Exilliteratur, 1998, s. 35.
Litteratur
Kay Weniger: Zwischen Bühne und Baracke. Lexikon der verfolgten Theater-, Film- und Musikkünstler 1933 bis 1945. Mit einem Geleitwort von Paul Spiegel. Metropol, Berlin 2008, ISBN 978-3-938690-10-9, S. 132.
Katinka Dittrich, Hans Würzner: Die Niederlande und das deutsche Exil 1933–1940, Königstein 1982, ISBN 3-7610-8173-1 Kapitel: Jacques Klöters: "Momente so, Momente so". Dora Gerson und das erste Emigranten Kabarett "Ping-Pong", S. 174–185
Kay Weniger: ‘Es wird im Leben dir mehr genommen als gegeben …’. Lexikon der aus Deutschland und Österreich emigrierten Filmschaffenden 1933 bis 1945. Eine Gesamtübersicht. ACABUS-Verlag, Hamburg 2011, ISBN 978-3-86282-049-8, S. 188
