Tusjtegning av Honoré Daumier fra ca. 1850 som viser de karakteristiske profilene til Cervantes' komiske romanfigurer Don Quixote, «ridderen av den bedrøvelige skikkelse», og væpneren hans Sancho Panza.Et av mange monumenter over Don Quijote er Lorenzo Coullaut Valeras bronseskulpturer av Don Quijote og Sancho Panza fra perioden 1925-1930. Disse inngår i et større monument over forfatteren Cervantes på Plaza de España i Madrid.Gammel tegneserie som viser et handlingsresyme av fortellingen om Don Quijote. Tekst på engelsk.
Don Quijote (på eldre spansk også skrevet Don Quixote), eller egentlig El ingenioso hidalgo Don Quijote de la Mancha («Den skarpsindige lavadelsmannen Herr Quijote fra La Mancha»), er et prosaverk av spanjolen Miguel de Cervantes Saavedra (1547–1616). Verket består av to deler utgitt i 1605 og 1615. Det er kanskje det mest innflytelsesrike spanske litterære verket noensinne, og det la på mange måter grunnlaget for en moderne skrivemåte innen skjønnlitteraturen. Det regnes ofte som den første romanen i vestens litterære kanon.
Don Quijote er også navnet på hovedpersonen i fortellingen, der han omtales som «ridderen av den bedrøvelige skikkelse». I overført betydning kan betegnelsen brukes spøkefullt om en latterlig idealist eller drømmer med manglende virkelighetssans.[trenger referanse]
Handlingen
Boka ble utgitt som to separate verk, selv om det er vanlig å se dem som en enhet. Den første boka er i all hovedsak satirisk, og inneholder de fleste kjente historiene om Don Quijote. Han begynner historien som Alonso Quijano, en godseier fra et sted i La Mancha, som har lest for mange av datidens ridderromaner. Han bestemmer seg for å reise ut på eventyr som ridder. Med pedantisk nøyaktighet følger han de gyldne ridderregler. Historien drives fremover av kontrasten mellom ideal og virkelighet: Rustningen hans er rusten, hesten hans, Rocinante, er et slitent gammelt øk, hans skjønne jomfru, Dulcinea fra Toboso, er en vanlig bondepike og hans stolte væpner er hans venn og nabo, bonden Sancho Panza. Et kjent eksempel fra verkets første del er hvordan Don Quijote forveksler vindmøller med onde kjemper.[trenger referanse]
Bok nummer to er mørkere i tonen. Handlingen foregår noen år etter den første boka, og Don Quijote og Sancho Panza er nå kjente. Don Quijote forsetter sin skjeve ferd gjennom La Mancha. For å bevare sin herre og mester viser Panza seg som både snarrådig og smart. Han tvinges til å lure sin herre for å bevare ilusjonene, men til slutt gjenvinner Alonso Quijano forstanden. Uten illusjonene å holde seg til ender det med at han dør, fri fra galskapen, men ulykkelig.[trenger referanse]
Historisk bakgrunn
Don Quijote ble utgitt i siste del av Siglo de Oro, på norsk Det gylne århundre, det vil si Spanias litterære og kulturelle gullalder. Det er skrevet som en satire over middelalderens ridderromaner, som var svært populære noen tiår tidligere. Mens Cervantes satt bøyd over skriverbordet med annen del, ble det utgitt en falsk del to med tittelen: Andre del av den skarpsindige lavadelsmann Don Quijote av La Mancha: av lisensiaten Alonso Fernández de Avellaneda fra Tordesillas. Det eksisterer mange teorier og ingen konsensus rundt Avellanedas identitet. Noen mener til og med at Cervantes selv kan ha skrevet den falske del to for å bruke det som et virkemiddel i det ekte verket. Avellanda håner Cervantes i forordet sitt, og Cervantes svarer på tiltale i den ekte del to.[trenger referanse]
Tolkning
Forbedringspotensial: Denne artikkelen har forbedringspotensial. Mangler som har blitt anført: Punktmerket tekst bør skrives ut til hele setninger, eller fjernes
Strukturelle virkemidler
Bruddstykker av gamle ballader har sneket seg inn i kriker og kroker av romanen og bidrar til å gi den et pittoreskt preg.
Ordspråk: Sancho renner over av gamle munnhell og ordtak, spesielt i annen del. Her går mye tapt ved oversettelse.
Ordspill: Bokstavrim, feilstavede ord o.l. Dette går også tapt under oversettelse.
Dialoger: Romanen er berømt for sine levende dialoger.
Tradisjonelle poetiske, eller pseudopoetiske, naturskildringer i notisform, som alltid holdes adskilt fra historien og dialogene.
Den oppdiktede historiker: Cervantes forteller oss at de åtte første kapitlene er skrevet av en anonym kronikør. Mot slutten av det åttende kapittelet fryser Cervantes bildet midt i kampen mellom Don Quijote og baskeren og påstår at manuskriptet ender der. I neste kapittel forteller han oss at han fant et gammelt arabisk manuskript på markedet i Toledo. Forfatteren er en spansk maurer, Cid Hamete Benengeli, tittelsiden sier en arabisk historiker, som har kronikert resten av historien til vår helt. Cervantes sier han får en spansktalende maurer til å oversette verket for ham til spansk på under en og en halv måned. Deretter fortsetter historien om Don Quijote med utgangspunkt i den fryste situasjonen, som vi finner igjen som et bilde i begynnelsen av det nye manuskriptet.
De innskutte decameronliknende novellene som Nysgjerrighet i utide og Krigsfangens historie.
Det arkadiske eller pastorale tema, inspirert av den italienske middelaldernovellen og ridderromansene.
Riddertemaet: Allusjoner til bøker om riddere, parodier på forskjellige situasjoner og virkemidler fra disse.
Mystifikasjonstemaet eller "den onde trollmannen": De ondsinnede narraktighetene som utspilles på våre venners bekostning. Hertugsparets bedrifter i annen del er eksempler på dette.[2]
Forholdet mellom første og annen del
Verket består av to deler utgitt med et tiår imellom i 1605 og 1615. I annen del kommer det snart for en dag at eventyrene fra første del allerede er skrevet og publisert. Don Quijote og Sancho må dermed forholde seg til at de er omgitt av lesere fra sine tidligere katastrofer. I kapittel III og IV må de svare for feil og unøyaktigheter Cervantes begikk i første del, eksempelvis episoden med Sanchos frarøvede esel, som plutselig dukker opp igjen uten nærmere forklaring. I kapittel LIX introduserer også Cervantes den falske del to i historien, og våre helter må også snart forholde seg til at de har dobbeltgjengere der ute. I annen del synes det som om Don Quijote og hans væpner har modnet i forhold til sine tildelte skjebner som figurer i Cervantes verk.
Cervantes' kilder
Eposet Tirant lo Blanch av den valenesiske ridderen Joanot Martorell, antatt fullført av Martí Joan de Galba og utgitt i Valencia i 1490, er en av de mest kjente verkene fra middelalderen på katalansk. Scenen med bokbålet i kapittel VI av Don Quijote gir oss kan hende en pekepinn på Cervantes litterære smak med presten som talerør. Her kaller han Tirant lo Blanch «verdens beste bok».
Amadis de Gaula, Don Quijotes store favoritt, er en portugisisk ridderromanse datert til annen halvdel av 1300-tallet. En spansk forfatter, Garci Rodríguez de Montalvo, redigerte og utga den første trykte og fullstendige utgaven i 1508.
Thomas MalorysLe Morte d'Arthur handler om kong Arthur og ridderne av det runde bord. En av episodene som kan ha inspirert Cervantes finnes i bok ni, kapittel 17, der Sir Tristram drar ut i ødemarken etter at han tror sin frue, Iseult la Belle, utro. Han spiller harpe, kler seg naken, sulter og får daglig mat av hyrder og gjetere. En parallell finnes i Don Quijote del 1, kapittel 24, om den gale Cardenio.
Cervantes hentyder gjentatte ganger til det italienske diktet Orlando furioso, som handler om den engelske ridderen Roland. I kapittel X, del 1, er Don Quijote ute etter Mambrinos magiske hjelm. Dette alluderer til en episode i Canto I i Orlando furioso og er igjen en referanse til Matteo Maria Boiardos Orlando Innamorato. Den innskutte historien i kapittel 51, del 2, er en parafrase over en historie fra canto 43 i Orlando furioso om en mann som ville sette sin kones troskap på prøve.
De norske Bokklubbene inviterte i 2002 et utvalg av 100 forfattere fra hele verden til å stemme fram «Verdensbiblioteket». Don Quijote var boken som fikk flest stemmer med over 50 % mer enn nummer to.[5][6]
Harold Bloom har inkludert verket i sin The Western Canon (no. Vestens litterære kanon) fra 1994,[7] der han blant annet hevder: «Det finnes ikke to lesere av Don Quijote som synes å ha lest den samme boken, og de fremste kritikere har ikke kunnet bli enige om bokens dypeste aspekter.» For sin egen del trekker Bloom frem vennskapet som utvikles mellom Don Quijote og hans væpner Sancho Panza. Han hevder at Don Quijote hverken er en galning eller narraktig, men en som spiller at han er en omvandrende ridder. I denne sammenheng viser han til Johan Huizingas bok Homo Ludens (1944). Bloom kontrasterer Don Quijotes idealisme med hans fiende Ginés av Pasamontes' beregnende kynisme (Ginés møter vi igjen i del to som Mester Pedro). I Lectures on Don Quixote fremhever Vladimir Nabokov blant annet de ondsinnede grusomhetene Don Quijote og hans væpner blir utsatt for, «det såkalt morsomme i boken vår».[2]Milan Kundera kommenterer verket i sine tre bøker om romankunsten: Romankunsten, Forrådte testamenter og Forhenget. Han trekker frem verket som den første romanen og legger vekt på hvordan Cervantes prosa er avkledd det som skilte livet fra skjønnlitteraturen: «Et magisk forheng som var vevet av legender, var hengt opp foran verden. Cervantes sendte don Quijote ut på reise og rev forhenget i stykker. Verden åpnet seg foran den vandrende ridderen i all sin prosas komiske nakenhet.»[8]
Don Quijote og norske lesere
Den danske forfatteren Charlotte Dorothea Biehl (1731–1788) oversatte romanen til dansk, og i datidens dansk-norske kongerike hadde også norske lesere tilgang til denne oversettelsen.[9]
^Harold Bloom: The Western Canon. The Books and School of the Ages., 1994. Oversatt til norsk ved Jan Brage Gundersen, Gyldendal 1996.
^Milan Kundera: Le rideau, 2005. Til norsk ved Kjell Olaf Jensen, Cappelen 2007.
^Biografien Mit ubetydelige Levnets Løb om Charlotta Dorothea Biehl, redigert av Marianne Alenius, utgitt på danske Museum Tusculanums Forlag, ISBN-978-87-7289-005-0
_El_ingenioso_hidalgo_Don_Quixote_de_la_Mancha.png)
