Devaluering er en nedskrivning av verdien på en valuta med fast vekslingskurs. Dette styres av sentralbanken som med en grad av fastkurspolitikk setter et lavere mål for sin valutas verdi i forhold til andre valutaer. Man sier at man reduserer/nedskriver verdien av valutaen.
Ved fastkurspolitikk er det satt et mål for en valutas verdi i forhold til f.eks. utenlandske valutaer eller gull. Om målet settes for høyt, svekkes handelsbalansen, og importoverskuddet resulterer i at sentralbanken må kjøpe sin egen valuta med betaling i utenlandske valutaer eller gull, noe som ikke kan fortsette over lengre tid. Om målet settes for lavt, må sentralbanken selge egen valuta og bytteforholdet gir høyere importpriser med importert inflasjon som resultat.
Selve valutakursen fastsettes i det internasjonale valutamarkedet. Når valutakursen svekkes der, kalles det depresiering. Depresiering i forbindelse med nedskrivningen oppnås ved at sentralbanken slutter å støtte/kjøpe sin egen valuta, ev. selger sin egen valuta. En devaluering vil gi redusert tillit til valutaens verdi og økt risikopremie. Dette forsterker salgspresset mot valutaen og gir krav om økt avkastning i form av renter.
Det motsatte av devaluering/nedskrivning er oppskrivning av valuta, mens en revaluering ikke behøver endre bytteforholdet, om man erstatter pengeenheten ved veksling fra gammel pengeenhet til ny, som da Tyrkia revaluerte sin valuta 1. januar 2005.
Devaluering i Norge
I 1986[1] og i 1993 devaluerte Norges Bank den norske kronen. I 1986 skyldtes dette svekket eksportbalanse som følge av økt lånefinansiert import og utsikter til varig svekket oljepris. I 1993 var bakgrunnen for devalueringen en vedvarende internasjonal valutaspekulasjon mot valutaer med fastkurspolitikk. Den amerikanske finansmannen George Soros var en sentral aktør i denne spekulasjonen som hovedsakelig rettet seg mot sentralbankene i EU-området.
Se også
Referanser
