Tang-dynastiet var samlet sett en Kinas storhetsperioder, men på 800-tallet var riket kraftig svekket. De lokale guvernørene ble mektigere og keiseren i Chang'an svakere. I 875 startet et opprør ledet Huang Chao. Opprøret var nært ved å lykkes, men ble til slutt knust av rikets generaler, Chao begikk selvmord i 884. Imidlertid gjorde opprøret slutt på den siste rest av sentralmaktas autoritet. Istedenfor fred innledet derfor slutten av opprøret en kaotisk periode hvor de forskjellige generalene kjempet mot hverandre for å bygge opp lokale maktbaser.
Den mest suksessfulle av disse var Zhu Wen, en tidligere tilhenger av Huang Chao som beleilig hadde skiftet side og som i 883 ble utnevnt til guvernør med base i Kaifeng. Zhu Wen styrket sin posisjon lokalt ved å beseire rivaliserende generaler samtidig som han økte sin innflytelse ved det keiserlige hoff. I 904 tvang han først keiser Zhaozong av Tang til å flytte østover til Luoyang for så å få ham drept senere samme år. Etter å ha regjert en tid under en marionettkeiser i tenårene (keiser Aizong av Tang), besteg Zhu Wen keisertronen 1. juni907 og grunnla Liang-dynastiet.
De andre hærførerne nektet imidlertid å anerkjenne det nye dynastiet og Liang lå i stadig strid med omkringliggende statsdannelser som nå var begynt å vokse fram. Den bitreste rivalen var prinsen av Jin, Li Keyong og dennes sønn Li Cunxu med base i Taiyuan i nord.
Den aldrende keiseren ble myrdet i 912 og fikk posthumt navnet Taizu – store stamfar. Etter et kort interim ble han etterfulgt av sin sønn keiser Mo av Liang i 913. Under Mo fikk keiserens slektninger og svogere stor makt mens Taizus gamle generaler ble skjøvet til side. Samtidig forverret den militære situasjonen seg. I 915 erobret Li Cunxu alle Liangs besittelser nord for Den gule flod. Den fastlåste situasjonen som oppsto varte til 923 da Cunxus hær lyktes å krysse elva og i de påfølgende kampene knuste Liang. Keiser Mo begikk selvmord 18. november.
