Det nybabylonske rike eller det kaldeiske rike var en periode i mesopotamisk historie som begynte i 625 f.Kr. og endte i 539 f.Kr.[1] I løpet av de foregående tre århundrene hadde Babylonia blitt underlagt deres nordlige nabo Assyria (som også snakket akkadisk). Gjennom denne tiden hadde Babylonia hadde en prominent, framstående status. Assyrerne hadde greid å beholde babylonsk lojalitet gjennom den nyassyriske perioden, enten det var ved å gi økte privilegier, eller ved militært trykk, men det endret seg til sist i 627 f.Kr. med dødsfallet til den siste sterke assyriske herskeren, Asurbanipal. Babylonia gjorde opprør under Nabopolassar, «kaldeeren», det påfølgende året. I allianse med mederne ble byen Ninive angrepet og herjet i år 612 f.Kr., og hovedsetet for riket ble igjen overført til Babylonia. Denne perioden fikk en stor blomstring i arkitektoniske prosjekter, i kunstartene og i vitenskapen.
De nybabylonske herskerne var meget bevisst den framstående alderen og tyngden i deres arv, og de videreførte en meget tradisjonalistisk tradisjon og gjenoppvekket mye av den akkadisk-sumerisk kultur fra oldtiden. Selv om arameisk hadde blitt hverdagsspråket, ble akkadisk gjenopprettet som det foretrukne språket for statsadministrasjonen og kulturen. Arkaiske uttrykk fra 1500 år tidligere ble introdusert på nytt i akkadiske inskripsjoner, sammen med ord fra det nå ikke lenger praktiserte sumeriske språket. Kileskriften under nybabylonerne ble også modifisert for å se ut som Akkads skriftspråk fra 2000-tallet f.Kr.
Oldtidskunstverk fra Babylonias gamle storhetstid ble behandlet med nær religiøs hengivenhet og ble omhyggelig bevart og preservert. Eksempelvis ble en statue av Sargon av Akkad gjenfunnet under bygningsarbeid, og da ble det bygget et tempel for det og det ble gjort ofringer ved det. Det er fortalt om hvordan Nebukadnesar II i sine anstrengelser for å restaurere tempelet ved Sippar, måtte gjøre gjentagende utgravninger inntil han fikk avdekket levningene av Naram-Sin av Akkad, noe som gjorde det mulig å få bygget tempelet på riktig vis. Nybabylonerne gjenoppfrisket også den gamle akkadiske praksisen med å utpeke en kongelig datter til å tjene som prestinne for månegudenSin.
Ettertiden er langt bedre informert om den mesopotamiske kulturen og det økonomiske livet under nybabolonerne enn hva tilfellet er for strukturen og mekanismene til den keiserlige administrasjonen. Det er klart at for Mesopotamia var den nybabolonske perioden en renessanse. Store områder ble åpnet for kultivering. Fred og keiserlig makt gjorde ressursene tilgjengelig for å utvide irrigasjonssystemene og for å bygge omfattende kanalsystemer. Landsbygda i Babylonia var dominerte av store eiendommer som ble gitt til myndighetspersoner som en form for betaling. Disse eiendommene ble vanligvis administrert via lokale foretaksledere som tok en andel av overskuddet. Folk og arbeidere på landsbyga var knyttet til disse eiendommene og skaffet både arbeidskraft og avgiftsinntekter til deres jordeiere.
Livet i byene blomstret også i det nybabolonske riket. Byene hadde et lokalt selvstyre og mottok egne privilegier fra kongene. Byene var sentrert ved deres templer og hadde egne domstoler, og sakene ble ofte avgjort i rådsforsamlinger. Templene dominerte den urbane samfunnsstrukturen, akkurat som de gjorde i juridiske systemet, og en persons sosiale status og politiske rettigheter ble avgjort om de sto i et forhold til det religiøse hierarki. Frie arbeidere som håndverkere nøt høy status, og en form for laugsystem kom i gang som ga dem kollektiv forhandlingsmakt. Det er tallrike bevis på eksistensen av slaveri (eller Ardu qallu). Selv om de ikke er nevnt i lovverket, men salg av slaver finnes nevnt i kileskriftdokumenter i private arkiver. Slaver kunne bli gitt bort som en del av en medgift eller bortlånt for å gjøre opp gjelde. Ofte var slavene født i slaveriet, men det kom også til nye via krigsfanger. Enkelte kriminelle kunne bli solgt som slaver, men det synes å ha vært sjeldent. Hvem som var slaver ble dokumentert på leirtavler i et eget arkiv.[2]
Etter at Asurbanipal var død i 627 f.Kr. begynte det assyriske rike å gå i oppløsning, slitt i stykker av indre strid. En assyrisk general, Sin-shum-lishir, gjorde opprør og grep makten i Babylon, men ble straks kastet ut av den assyriske hæren lojal til kong Asuretelillani. Babylon ble deretter tatt av en annen sønn av kongen, Sinsharishkun, som utropte seg selv som konge. Hans styre varte heller ikke lenge, og Babylon gjorde opprør ved hjelp av kaldeerisk stamme, Bit Kaldu, ledet av Nabopolassar, som selv grep tronen og det nybabylonske dynasti var etablert.
Nabopolassar var i stand til å tilbringe de neste tre årene uforstyrret, samle makten i selve Babylon, grunnet den brutale borgerkrigen mellom den assyriske kong Asuretelillani og hans bror Sinsharishkun i sørlige Mesopotamia.
I 623 f.Kr. drepte Sinsharishkun sin bror kongen i slaget ved Nippur, grep tronen i Assyria, og satte deretter ut for å gjenerobre Babylon fra Nabopolassar. Sistnevnte sto imot gjentatte angrep fra assyrerne i løpet av de neste syv årene, og ved 616 f.Kr. var fortsatt i kontroll over sørlige Mesopotamia. Assyria, fortsatt slitt mellom indre stridigheter, hadde på denne tiden tapt kontrollen over sine kolonier som hadde tatt fordelen av ulike opprør til å frigjøre seg.
Nabopolassar marsjerte med sin hær inn i det midtre av Assyria i 616 f.Kr. og forsøkte å beleire byene Assur og Arrapha, men ble beseiret ved denne anledningen. Han inngikk allianser med andre tidligere underlagte riker av Assyria, medere, persere, elamitter og skytere.
I 615 og 614 f.Kr. ble både Assur og Arrapha angrepet og begge falt. I løpet av 613 f.Kr. synes det som om assyrerne slo tilbake og motsatte seg babylonske og mediske angrep. Imidlertid inngikk Nabopolassar og den mediske kong Kyaxares en allianse hvor de forente sine styrker i 612 f.Kr., og hadde også deltagelser fra skytere og kimmeriere. Samlet gikk de til angrep på byen Nineve, og etter en bitter tre måneders lang beleiring falt den viktige byen. Babylon tok kontroll over Assyria og dens nordlige og vestlige kolonier.
En assyrisk general, Ashur-uballit II, ble konge av Assyria, og satte opp en ny hovedstad i Harran lengre nord. Nabopolassar og hans allierte beleiret Ashur-uballit II ved Harran i 608 f.Kr. og erobret den. Ashur-uballit II forsvant ut av historien etter dette, formodentlig ble han drept.
Egypterne under farao Necho II invaderte Midtøsten i 609 f.Kr. i et forsinket forsøk på å hjelpe sine tidligere assyriske herskere. Nabopolassar (med hjelp av sin sønn og framtidige etterfølger Nebukadnesar II) tilbrakte de neste årene av sitt styre til fordrive egypterne fra Syria, Anatolia, nordlige Arabia og Israel og Judea. Egypterne hadde antagelige støtte fra greske leiesoldater og muligens levninger av den tidligere assyriske hæren. Nebukadnesar viste seg som en dyktig og energisk hærfører, og egypterne og deres allierte ble endelig beseiret i slaget ved Karkemisj ved Eufrat i 605 f.Kr.
Nebukadnesar II 604– 562 f.Kr.
Gravering på øyestein av onyx med en inskripsjon av Nebukadnesar II.
Nebukadnesar II ble konge etter sin fars død og var en beskytter og patron av byene og en framstående byggherre. Han gjenoppbygde alle de fremste byene i Babylonia i en overdådig skala. Hans byggeaktivitet i Babylon var hva som forvandlet byen til den vakre byen i legendenes verden, og hva som har gitt byen dens ry i ettertiden. Hans Babylon dekket opp under 8 000 000 m2, oppgitt av vollgraver og doble rader med forsvarsmurer. Eufrat fløt gjennom byens sentrum, overtrukket av en vakker bro i stein. I sentrum av byen strakte en stor ziggurat kalt Etemenanki, «Huset til grensen mellom himmelen og jorden», og ved siden av lå Marduks tempel. En del bibelforskere mener at det var denne enorme zigguraten som var inspirasjonen til den bibelske fortellingen om Babels tårn.
Også Nebukadnesar II var en dyktig militær leder som utførte flere suksessrike kriger i Syria og Fønikia, tvang fram tributt og underkastelse fra Damaskus, Tyr og Sidon. Han hadde flere krigstokt i Anatolia, i «landet til hatti», og som assyrerne, hadde babylonerne årlige krigstokt for å kontrollere sine kolonier.
I 601 f.Kr. var han involvert i et betydelig, men ikke avgjørende slag mot egypterne. I 599 f.Kr. invaderte han Arabia og beseiret araberne ved Qedar. I 597 f.Kr. invaderte han Judea og erobret Jerusalem, og avsatte landets kong Jojakin. Egyptiske og babylonske hærer kjempet mot hverandre for kontrollen over Midtøsten gjennom det meste av hans styre og dette oppmuntret kong Sidkia av Juda til å gjøre opprør. Etter en beleiring på 18 måneder av Jerusalem ble byen erobret i 587 f.Kr., tusenvis av jøder ble deportert til Babylon og Salomos tempel ble rasert til grunnen.
Nebukadnesar II kjempet mot de egyptiske faraoene Psammetikus II og Apries gjennom hele sitt styre, og i løpet av sistnevntes styre i 568 f.Kr. er det spekulert om Nebukadnesar faktisk satte foten i selve Egypt.
Ved 572 hadde Nebukadnesar II full kontroll over Babylonia, Assyria, Fønikia, Israel og Judea, Filistinia, den nordlige delen av Arabia og deler av Anatolia.
Amel-Marduk 562– 560 f.Kr.
Amel-Marduk var sønn og etterfølger av Nabopolassar II. Han styrte i kun to år (562 – 560 f.Kr.). I henhold til den bibelske Kongebøkene, ga han tilgivelse og lot løslate Jojakin av Juda, som hadde vært holdt som fange i Babylon for 37 år. Etter sigende var dette ettersom Amel-Marduk forsøkte å mildne sin fars politikk. Om det var på grunn av sin mildhet, er ikke godt å si, men Amel-Marduk ble myrdet av sin svoger, Neriglissar, som grep makten og etterfulgte ham.
Neriglissar 560 – 556 f.Kr.
Rikt dekorert babylonsk murrelieff.
Neriglissar synes å ha vært en mer stabil hersker som utførte en rekke byggearbeider, restaurerte templer og befestninger.
Han drev en rekke suksessfulle kriger mot Kilikia i sørlige Anatolia som hadde truet babylonske interesser. Neriglissar kom likevel til å styre i kun fire år og ble etterfulgt av den unge Labashi-Marduk. Det er uklart om Neriglissar selv tilhørte den kaldeeriske stamme, eller om han var en innfødt av byen Babylon som var kun giftet inn i kongefamilien.
Labashi-Marduk 556 f.Kr.
Labashi-Marduk var konge av Babylon i mindre enn et år, 556 f.Kr., og var sønn av Neriglissar. Labashi-Marduk etterfulgte sin far mens han fortsatt var en gutt, etter dennes fire år lange styre. Gutten ble myrdet i en konspirasjon kun ni måneder etter sin tiltredelse, og Nabonidus ble deretter valgt som den nye konge.
Nabonidus 556 – 539 f.Kr.
Nabonidus' bakgrunn er ikke klar. Han forteller selv i sine inskripsjoner at han er av uviktig opprinnelse.[3] Tilsvarende er det sagt at hans mor levde til hun ble meget gammel og kan ha vært tilknyttet tempelet til den akkadiske måneguden Sîn i Harran. I hennes inskripsjoner neves heller ikke hennes opprinnelse.
I lange perioder overlot Nabonidus styret til sin sønn, prins Belsassar. Nabonidus var en dyktig soldat, men i en svak politiker. Det gjorde ham til en upopulær monark overfor sine undersåtter, særlig blant presteskapet og den militære klasse. Presteskapet for Marduk hatet Nabonidus på grunn av hans undertrykkelse av Marduks kult og hans opphevelse av kulten til måneguden Sîn. Eksempelvis portretterte Kyros den store i sin propaganda seg selv som en frelser, valgt av Marduk for å gjeninnføre og orden og rettferdighet i Babylonia.
I øst hadde perserne vokst i styrke, og Kyros var meget populær i Babylon, i kontrast til Nabonidus. En antydning av Nabonidus' religiøst baserte negative bilde har blitt bevart i jødisk litteratur, men jødene var meget pro-persiske og Kyros lot de landsforviste jødene få slippe fri fra det babylonske fangenskap og tilbake til Israel og Jerusalem.[4]
Mederne, perserne, mannaiene og andre var indoeuropeiske folk som hadde kommet til regionen som i dag er Iran en gang rundt 1000 f.Kr. fra steppene i sørlige Russland og Kaukasusfjellene. I de første tre eller fire hundre årene etter deres ankomst var de stort sett underlagt det nyassyriske riket og betalte tributt til de assyriske kongene. Etter at Asurbanipal var død, begynte de å hevde seg selv, og Media spilte en betydelig rolle i Assyrias fall.
Persia hadde innledningsvis vært underlagt Media, men i 549 f.Kr. gjorde Kyros, den akamenidiske kongen av Persia opprør mot sin overherre Astyages, konge av Media. Astyages' hær forrådte ham til fienden, og Kyros kunne etablere seg selv som hersker av alle iranske folk, også de føriranske elamittene og guteere.
I 539 f.Kr. invaderte Kyros Babylonia. Nabonidus sendte sin sønn Belsassar for å møte en enorm persisk hær, men selv om Belsassar allerede var i mindretall, ble han forrådt av Gobyras, guvernør av Assyria, som byttet side. De babylonske styrkene ble nedkjempet i slaget ved Opis. Nabonidus flyktet til Borsippa, en by som lå 20 km fra Babylon, og den 12. oktober, etter at Kyros' ingeniører hadde avledet vannstrømmen fra Eufrat, «gikk Kyros' soldater inn i Babylon uten motstand». Belsassar ble henrettet kort tid etter, Nabonidus overga seg og ble deportert. Gutiske vakter ble plassert ved portene av det store tempelet til Ble hvor de religiøse seremoniene fortsatte uforstyrret. Kyros kom ikke før den 3. oktober, men Gobryas hadde fungert som leder i hans fravær og ble belønnet som posisjonen som guvernør av provinsen Babylon.
Kyros hevdet nå å være den rettmessige etterfølgeren til oldtidens babylonske konger og Bel-Marduks hevner som man mente var rasende over Nabonidus' ugudelighet ved at han hadde fjernet bildene av de lokale gudene fra deres nedarvete helligdommer i hans hovedstad Babylon. Nabonidus hadde faktisk framkalt en sterk motvilje mot sitt forsøk på å sentralisere Babylons religion i tempelet til Marduk i Babylon, og mens han således fikk presteskapets vrede, fikk den militære klassen forakt for kongen for hans antikvariske smak. Han synes å ha etterlatt forsvaret av kongedømmet til andre og selv vist personlig interesse for påvisninger og utgravninger av oldtidstempler.
Kyros' invasjon av Babylonia var uten tvil framskyndet av misfornøyde fraksjoner i staten, foruten også tilstedeværelsen av utenlandske forviste folkegrupper som blant annet jødene. En av de første avgjørelser som Kyros gjorde var å tillate disse forviste å reise tilbake til sine egne hjem, hvor de fraktet med seg bildene av sin guder og deres hellige beholdere. Tillatelse for å gjøre så var utformet i en proklamasjon hvor erobreren bestrebet seg på å rettferdiggjøre sitt krav på den babylonske tronen. Det var en oppfatning at ingen hadde noen rett til å herske over vestlige Asia før han hadde blitt innviet til posisjon av Bel og gudens prester. Følgelig tok Kyros den keiserlige tittel som «konge av Babylon». Babylon som Assyria ble en koloni av akamenidenesPersia.
Relief av Dareios ved hans grav i Iran.
Etter at Bardiya ble myrdet av Dareios I av Persia tok Babylon kortvarig sin uavhengighet tilbake ved Nidinta-Bel, som tok navnet Nebukadnesar III, og han styrte fra oktober 521 f.Kr. til august 520 f.Kr. da perserne gjenerobret byen ved storm. Noen få år senere, i 514 f.Kr., gjorde Babylon på nytt opprør og erklærte uavhengighet under den armenske konge Arakha, som kalte seg for Nebukadnesar IV. Ved denne anledningen ble byens forsvarsmurer delvis ødelagt da perserne gjenerobret byen. E-Saggila, det store tempelet til Ble, fortsatte å bli vedlikeholdt og et sentrum for babylonsk patriotisme. Babylon fortsatte å være en betydningsfull by inntil Aleksander den store ødela akamenidenes rike i 332 f.Kr. Etter Aleksanders død og hans veldige rike gikk i oppløsning, gikk Babylon til det hellenistiskeSelevkideriket, og en ny hovedstad kalt for Seleukia ble bygd ved Tigris rundt 65 km nord for Babylon (rundt 16 km sør for Bagdad). Ved grunnleggelsen av Seleukia beordret Selevkos I Nikator befolkningen i Babylon til å bli deportert til den nye byen. Babylon forfalt deretter langsomt, men overlevde fortsatt inn i 100- og 200-tallet f.Kr. En nærliggende by utviklet seg til det som i dag er byen Hilla i den irakiske provinsen Babil.
Babylonia forble under kontroll av Partia og senere av Sasanide-dynastiet fram til 640 f.Kr. da landet ble erobret av muslimene ved kalifatet Rashidun. Det fortsatte å beholde sitt eget folk og sin egen kultur som snakket ulike varianter av arameisk, og som fortsatte å referere til sitt land som Babeli (Babylon) eller Erech (Irak). En del eksempler på deres kulturelle arv er gjenfunnet i religionen mandeanismen og i de religiøse forestillingene til profeten Mani. Fra 100- og 200-tallet f.Kr. begynte assyrerne og babylonerne å tilpasse seg kristendommen, og Babylon ble et bispesete for kirken i Øst fram til 1600-tallet. Nyarameisk talere eksisterer i dag som en liten minoritet kun i nordlige Irak (Assyria), og til tross for å være en minoritet, forblir de kristne og mange har av den grunn blitt drept. Islam har blitt den dominerende religionen og arabisk har blitt hovedspråket i Babylonia siden 800-tallet da regionen ble hovedsete for kalifatet Abbasid.
Referanser
^Ornan, Talley (2005): The Triumph of the Symbol: Pictorial Representation of Deities in Mesopotamia and the Biblical Image Ban, Göttingen: Academic Press Fribourg, s. 4 note 6
^Baker, H. D. (2001): «Degrees of freedom: slavery in mid-first millennium BC Babylonia» i: World Archaeology, Bd. 33,1, S. 18–26.
^Heinz, M. & Feldman, M.H. (red.) (2007): Representations of political power: Case histories from times of change and dissolving order in the ancient Near East, Winona Lake IN: Eisenbrauns, s. 137–166.
