Det norske forbundet av 1948 (forkortet DNF-48) var en norsk organisasjon som arbeidet for homofiles rettigheter. Den ble grunnlagt i 1950 som norsk underavdeling av den danske organisasjonen Forbundet af 1948. DNF-48 ble en selvstendig organisasjon i 1952. Organisasjonen gikk sammen med en rekke andre organisasjoner for homofile i 1992 og dannet Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH), i dag kalt Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Det norske forbundet av 1948 bidro til opphevelsen av straffeloven § 213, til innføring av lover mot diskriminering av homofile og til innføringen av ordningen med registrert partnerskap.[1]
Bakgrunn
Det danske Forbundet af 1948 var i 1948 den første nordiske organisasjonen for homoseksuelle og den første formannen var Axel Lundahl Madsen (senere Axel Axgil).[2] I 1949 ble det opprettet kontakt mellom Axel Axgil og to norske kontaktpersoner. 20. mai 1950 ble det holdt et konstituerende møte i Oslo for den første norske foreningen for homofile.[3] (Samme år ble også det svenske RFSL opprettet som en underavdeling av det danske DNF-48.) Navnet var «Forbundet av 1948 – Norsk seksjon av det Danske Forbundet af 1948», med Rolf Løvaas som formann. I 1953 ble nye vedtekter vedtatt, den norske avdelingen ble til en selvstendig organisasjon og fikk navnet «Det norske forbundet av 1948» (DNF-48). I 1976 ble DNF 48 splittet, og en fraksjon opprettet Fellesrådet for homofile organisasjoner (FHO). Disse ble igjen samlet da LLH ble opprettet 29. november 1992.
1950-tallet
I 1951 fikk forbundet trykket brosjyren «Hva vi vil» som lanserte begrepet «homofili» på norsk, og som argumenterte mot gjeldende norsk lov og mot gjeldende oppfatninger som var en sykdom, en perversitet, en tillært egenskap etc. Bruken av begrepet homofili istedenfor «homoseksualitet» var et ledd i en strategi for å omdefinere fenomenet fra noe som var knyttet til seksualitet i snever forstand til noe som omhandlet romantisk kjærlighet, en strategi som kjennetegnet de fleste av de såkalte «homofile bevegelsene» i etterkrigstiden.
DNF-48 arbeidet alt på 1950-tallet for å oppheve straffeloven § 213 som kriminaliserte seksuelle handlinger mellom menn i tilfelle der «allmene hensyn» tilsa tiltale. Selv om paragrafen sjelden ble brukt hadde den en stigmatiserende effekt. De tok kontakt med høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort som la saken frem for Stortinget.
I årsskiftet 1952/1953 inntok Dermot Stuart Mack formannsvervet i DNF-48. Dette var et verv han hadde i 8 år.[4]
Øivind Eckhoff ga i 1957 ut boken Vi søm føler annerledes, Homoseksualiteten og samfunnet under pseudonymet Finn Grodal. Boka var Norges første sakprosaverk om homofili. Øivind Eckhoff var samboer med Arne Heli fra 1949–1966. Begge var med i DNF-48 fra starten av. Heli medvirket i dokumentarfilmen Den hemmelige klubben, der flere eldre menn forteller om homolivet på 50- og 60-tallet.
1960-tallet
Først fra midten av 1960-tallet ble vilkårene for forbundets arbeid lettere. I 1965 var forbundet representert i et radioprogram i NRK om homofili, og Det Norske Studentersamfund i Oslo holdt en debatt om temaet der en homofil person var representert. Personene opptrådte den gang under pseudonym. Arne Heli har i seinere år fortalt at han var personen som deltok i debatten i Studentersamfundet under pseudonymet Ivar Selholm. I slutten av tiåret førte også organisasjonen en mer åpen og offensiv politikk med Karen-Christine «Kim» Friele i spissen. Friele var leder i perioden 1966–1971, og ansatt som generalsekretær fram til 1989.
1970-tallet
På begynnelsen av 1970-tallet ble det startet en massiv lobbyvirksomhet rettet mot stortingsrepresentantene, noe som førte til opphevelse av § 213 i straffeloven i 1972.
En annen seier for organisasjonen på 1970-tallet var opphevingen av homoseksualitet som sykdomsdiagnose av Norsk Psykiatrisk Forening i 1977. Sosialdepartementet fulgte opp med å fjerne diagnosen først i 1982.
Samme tiår kom en ny generasjon inn i organisasjonen, og det å stå åpent frem som homofil og lesbisk ble en viktig del av aktivismen. Samtidig førte epoken med seg en splitting av organisasjonen, gjennom stiftelsen av Fellesrådet for homofile organisasjoner (FHO). Dette var blant annet et resultat av at yngre personer med tilknytting til AKP(m-l) ble ekskludert fra DNF-48 etter forsøk på å gjøre organisasjonen til en del av ml-bevegelsen.
1980- og 1990-tallet
I deler av 1982 hadde forbundet en pedofil gruppe, etter at Norsk arbeidsgruppe for pedofili (NAFP, Pedofil Arbeidsgruppe) ble innlemmet i organisasjonen. Tiltaket var støttet av Kim Friele og ønsket om en lavere seksuell lavalder, i første omgang 15 år.[5] Gruppen skapte uro internt i organisasjonen, og ble raskt nedlagt. Den nåværende ledelsen tar avstand og sier at unnskyldningen burde ha kommet for lenge siden.[6]
Kjell Erik Øie var leder av Det norske forbundet av 1948 i perioden 1987–1991. Organisasjonen deltok aktivt i arbeidet for å forebygge spredning av HIV-smitte og var pådriver for innføringen av registrert partnerskap.
Selv om DNF-48 og FHO hadde flere ulike synspunkter, hadde de imidlertid samme syn på homofiles rettigheter til lovregulert samliv på lik linje med heterofile. Det at de to foreningene samarbeidet om denne saken førte til at de i 1992 ble slått sammen til Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring.[7]
I 1993 ble loven om registrert partnerskap innført. Norge var det andre landet i verden (etter Danmark) som fikk en slik lov.[8]
^Johansen, Hanne Marie (2019). «1948-1990 Frå undertrykking til frigjering». Skeive linjer i norsk historie. Oslo: Det norske samlaget. s. 121. ISBN978-82-521-9481-4.
