Byen nevnes i mange kilder fra ca 2300 f.Kr. frem til seleukidenes tid (4. til 1. århundre f.Kr.).
Sargon av Akkad (2340–2284 f.K.) erobret byen på grunn av omina, hans sønn Rimuš (2284–2275) tok prestekongen av Dêr til gange og ødela byen. Etter at den ca. 2005 f.K. ble uavhengig fra det tredje Ur-dynasti, regjerte atter en autonom konge der.
Dêr nevnes senere svært ofte som grenseby mot Elam. Kong Nebukadnesar I av Babylon (1125–1104) benyttet festningen i Dêr som springbrett for sitt felttog mot Elam. Byen var stadig omstridt om skiftet hyppig mellom elamittisk og assyrisk kontroll. Rundt 720 f.Kr. marsjerte den assyriske konge Sargon II mot
Humbanigash I av Elam og Marduk-Apla-Iddina II av Babylon. Sargon IIs arme ned lederlag.
Byens lokale gud het Ishtaran som på jorden ble representert av hans minister, slangeguden Nirah.
Den moderne byen Al-Badra i Irak er rett ved det gamle Der (som også kalles Badrah).
Arkeologi
Ingen arkeologisk utgravning er foretatt av Der, men en rekke bemerkelsesverdige artefakter er vitner om stedet, som en kudurru (funnet i Sippar) som bekreftet navnet på stedet.[1] Stedet selv er blitt så sterkt skadet av vann over århundrene at det ikke anses verdt strevet å foreta utgravninger der.[2]
Litteratur
Erich Ebeling, Bruno Meissner u. a. (utg.): Reallexikon der Assyriologie (und vorderasiatischen Archäologie). Berlin, Leipzig 1932-2005
Michael Roaf: Mesopotamien. Bechtermünz Verlag, Augsburg 1998.
