Den hvite lotus (kinesisk: 白蓮教, pinyin: Báiliánjiào) var en sekterisk bevegelse med buddhistiske trekk som appellerte til mange kinesere, ikke minst blant kvinner og fattige, som fant trøst i tilbedelse av den evige moder som en gang skulle samle alle sine barn til én stor familie. Et element av Den hvite lotus' lære var det nært forestående komme av Buddha Maitreya.
Opprinnelse
De første indikasjoner på et selskap ved navn den hvite lotus stammer fra slutten av 1200-tallet. Mongolenes styre av Kina, det vil si Yuan-dynastiet, avfødte små men populære markeringer mot fremmedstyret. Den hvite lotus tok del i noen av disse protestene som de ble mer og mer utbredte. Mongolene betraktet Den hvite lotus som en heterodoks religiøs sekt og forbød den, noe som førte til at dens videre liv måtte utspille seg i det skjule, som et hemmelig selskap. Som hemmelig selskap var bidro den til en form for nasjonal opposisjon og religiøs antimongolsk mobilisering.
De røde turbaners opprør
Den hvite lotus ansporet til det opprør som fikk sin begynnelse i 1352 rundt Guangzhou. Det fikk navnet De røde turbaners opprør. En buddhistmunk og tidligere tiggergutt, Zhu Yuanzhang, la av seg munkedrakten og sluttet seg til de revolusjonære. Han evnet å ta ledelsen for opprørshæren, og vant folket over på sin side ved å forby sine soldater å plyndre og holde seg til Den hvite lotus' lære. I 1355 hadde opprøret spredt seg over det meste av Kina. I 1356 erobret Zhu Yuanzhang Nanjing og gjorde byen til sin hovedstad. Her begynte han å snu ryggen til Den hvite roses lære, og vant slik de konfucianske mandariners støtte. De utførte da de ritualer som skulle bekrefte at han nå nøt det himmelske mandat, et vitalt skritt for opprettelsen av et nytt herskerdynasti. I mens var mongolene opptatt med indre stridigheter, slik at ikke tilstrekkelige styrker ble satt inn for å knuse opprøret. I 1368 utvidet Zhu Yuanzhang sitt styre til Guangzhou. Den mongolske hersker, Toghan Temur, flyktet samme år til Karakorum, og Zhu Yuanzhang og hans hær kunne nå marsjere inn i mongolenes tidligere hovedstad Beijing. Han fortsette å sikre sin makt og tok regjeringsnavnet Hongwu som den første keiser av Ming-dynastiet.
Det annet opprør
Det skulle gå flere hundre år før Den hvite lotus igjen skulle la høre fra seg. Opprøret kalles Den hvite lotus' opprør. Det brøt ut sent på 1700-tallet i form av en bevegelse ledet av Wang Lun som ville styrke Qing-dynastiet. Wang Lun var en mester i kampkunst og urtemedisin. Opprøret hadde sitt utgangspunkt i fjelltraktene mellom Sichuan, Hubei og Shaanxi, og begynte som skatteprotester. Den hvite lotus tok ledelsen for de fattige bønder og gav dem løfte om personlig frelse som belønning for deres troskap. Opprøret grep stadig mer om seg blant vanlig folk. Etterhvert ble det til en alvorlig hodepine for regjeringen.
Heshen, en korrupt mandarin, ble sendt av Qianlong-keiseren for å knuse opprøret. Men opprørerne hadde ingen større problemer med å beseire de annenrangs keiserlige styrker som var avsatt til formålet. Det viste seg også at Heshen hadde beriket seg av de midler som egentlig skulle gått til den militære kampanjen, og da Jiaqing-keiseren i 1799 kom til reell makt, avsatte han Heshen. Nå ble oppdraget gitt til mer effektive mandsjukommandanter.
Nedkjempelsen av Den hvite roses opprør tok flere år. Store deler av befolkningen ble flyttet til hundreder av nye befestede landsbyer, og organisert i militser. Mot slutten av kampanjen kombinerte Qing-styret sin jakt og nedkjempelse til siste mann av geriljagrupper med løfter om amnesti for desertører. Opprøret var knekt i 1804. Daoguang-keiseren innrømmet i et senere dekret at opprøret i stor grad skyldtes lokale embedsmenns griskhet og utpining av befolkningen.
Etterspill
Kampen mot Den hvite lotus var imidlertid ikke over. Nå ble befolkningen igjen utpresset; betalte de ikke, ble de ansett som lotusmedlemmer og straffet. Den hvite lotus' skrifter ble inndratt og ødelagt når man kom over dem. Mandarinen Huang Yupian tilbakeviste i et skrift de heterodokse læresetninger han fant i disse beslaglagte dokumentene. Hans skrift, «En detaljert tilbakevisning av vranglære» (破邪詳辯 Pōxié Xiángbiàn, 1838) er blitt ettertidens beste kilde til forståelsen av Den hvite lotus' lære.
Den hvite lotus' opprør hadde imidlertid også slått hull på myten om Mandsjutroppenes uovervinnelighet, og dette kan være en delforklaring til de mange opprør som skulle følge mot Qing-dynastiet gjennom 1800-tallet. Elementer av tankegodset fra Den hvite lotus inngikk også i opprørernes ideologi under bokseropprøret 1899-1900.
Litteratur
- Wolfram Eberhard: Geschichte Chinas. Von den Anfängen bis zur Gegenwart. Kröner, Stuttgart 1971 (Kröners Taschenausgabe Band 413).
- John King Fairbank: Geschichte des modernen China. 1800–1985. 2. Auflage. Deutscher Taschenbuch-Verlag, München 1989, ISBN 3-423-04497-7.
- Wolfgang Franke: Chu Yüan-chang. In: Exempla historica. Band 26: Humanismus, Renaissance und Reformation. Kaiser und Könige. Fischer, Frankfurt am Main 1983, ISBN 3-596-17026-5 (Fischer 1983).
- Jacques Gernet: Die chinesische Welt. Die Geschichte Chinas von den Anfängen bis zur Jetztzeit. Lizenzausgabe. Suhrkamp, Frankfurt am Main 1997, ISBN 3-518-38005-2 (Suhrkamp-Taschenbuch 1505).
- Gisela Gottschalk: Chinas große Kaiser. Ihre Geschichte - ihre Kultur - ihre Leistungen. Die chinesischen Herrscherdynastien in Bildern, Berichten u. Dokumenten. Lizenzausgabe. Pawlak, Herrsching 1985, ISBN 3-88199-229-4.
- Jonathan D. Spence: Chinas Weg in die Moderne. Hanser, München u. a. 2001, ISBN 3-446-16284-4.
