Lipstadt var en forholdsvis lite kjent person fram til David Irving saksøkte henne og hennes forlag, Penguin Books i Storbritannia, for angivelige injurier etter hun omtalte ham som en holocaust-benekter og en «Hitler-partisan». Til tross for at Lipstadt er amerikansk og boken solgte bedre i USA, valgte Irving å føre saken i Storbritannia. Dette fordi britisk injurielovgivning pålegger saksøkte å føre beviser for sin påstand. Irving så i dette en fordel han ikke ville fått i USA, hvor det blir antatt at søksmålet ville ha blitt forkastet før saken kom opp for retten. Lipstadt og forlaget tok opp kampen og engasjerte et lag av forskere, ledet av Richard J. Evans, som fant ytterligere beviser for at Lipstadts bedømmelse av Irving var riktig. Irving tapte injuriesaken. Den britiske avisen The Times berømmet dommen og skrev at «historien har hatt sin dag i retten og vunnet en knusende seier».[4] Domstolen avviste Irvings anke.[5]
Dommer Charles Gray konkluderte (Royal High Court, april 2000):
Irving has for his own ideological reasons persistently and deliberately misrepresented and manipulated historical evidence; that for the same reasons he has portrayed Hitler in an unwarrantedly favourable light, principally in relation to his attitude towards and responsibility for the treatment of the Jews; that he is an active Holocaust denier; that he is antisemitic and racist and that he associates with right wing extremists who promote neo-Nazism.[5]
Før søksmålet hadde boken hennes bare blitt solgt i et beskjedent antall eksemplarer. Oppmerksomheten som rettssaken førte med seg, gjorde derimot sitt til at salgstallene økte kraftig. Lipstadt anerkjennes idag som en autoritet innenfor studiet av holocaust-benektelse. Hun har vunnet en rekke priser for sitt akademiske virke som forsker og underviser, og opptrer hyppig i media som kommentator.
Saken mellom Lipstadt og Irving pågikk i seks år og hun publisert i 2005 boken History on Trial: My Day in Court with a Holocaust Denier (Harper Collins). Ved forberedelsene til rettssaken brukte hun vitnesbyrd og materiale fra Rettssaken mot Adolf Eichmann. Israelske myndigheter ga henne i den forbindelse tilgang til Eichmanns båndlagte memorarer - resultatet ble boken The Eichmann Trial (Schocken Nextbook, 2011).[6]
Boken The Eichmann Trial som gir en generell oversikt over saken og dens juridiske problemstillinger. Lipstadt konkluderte med at dommen mot Eichmann var korrekt. Lipstadt fremholder at Eichmann oppholdt seg ulovlig i Argentina under falskt navn og han hadde medvirket til forbrytelser som Argentina hadde fordømt. Hun mener at saken mot Eichmann var en riktig anvendelse av universell jurisdiksjon. Hun beskriver Eichmann i boken som fullstendig dedikert til etnisk rensing og hun mener Eichmann var motivert av antisemittisme og visste nøyaktig hva han gjorde uten å angre. Lipstadt mener bruk av vitner uten kjennskap til Eichmann var juridisk problematisk, men at det fra historisk perspektiv var avgjørende fordi de ofrenes stemme endelig ble hørt. Lipstadt kritiserte Hausner for retorisk å legge hele ansvaret for 1,5 millioner deporterte jøder til dødsleirene på Eichmann noe som ikke er historisk korrekt. En femtedel av boken brukes til kritikk av Arendts bok, men Lipstadt mener Arendt gjorde rett i å fokusere på hvordan tilsynelatende vanlige og normale folk kunne gjøre groteske ting.[6][7][8] En anmelder er kritisk til at den ubegrensede moralske autoriteten Lipstadt tillegger holocaustoverlevende.[9] Lipstadt er enig med Arendt i at vanlige mennesker kan begå grusomme handlinger under bestemte forhold, men mener at Arendt tok feil om Eichmann.[10]
Lipstadt publiserte i 2019 boken Antisemitism: Here and Now om voksende antisemittisk retorikk og antisemittiske handlinger både i USA og i Europa.[11]
Referanser
^Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000031622, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6251zvb, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
