Dafydd var en av de rundt 150 dikterne en vet om som tilhørte Beirdd yr Uchelwyr – hoff-poetene til den walisiske-talende land-adelen etter at den siste prinsen over en uavhengig Wales, Llywelyn ap Gruffudd, falt i 1282 og en institusjonalisert hoff-poesi rettet mot prinsene falt bort. Beirdd yr Uchelwyr-tradisjonen erstattet et ansett og sterkt regulert sosialt system for produksjon av hyldningspoesi; i de over 300 årene den varte fikk aldri bardene samme status som de tidligere hadde, og tradisjonen døde ut etterhvert som adelen ble mer og mer anglifisert. Uten deres tidligere stilling som hoff-skalder ble bardene etterhvert tvunget til å leve som vagant-poeter tilsvarende den samtidige dikterkulturen på kontinentet. Noen av de senere eisteddfoder på 1500-tallet var sammenkalt nettopp med hensikt å stramme til de bardiske formene slik at man kunne skille ut alminnelige landstrykere og andre som man mente ikke var verdig tittelen «bard». Men Dafydds produksjon tilhører en tidligere periode, da tomrommet etter prinsenes hoff-poesi ga store muligheter for omdisponeringer i dikteriske tradisjoner når det gjaldt både temaer og metriske former. Dafydd kan også ses i kontekst av den kontinentale trubadur-fiktningen og minnesang.
Liv
Dafydds liv har vært behandlet i detalj av mange forfattere, men en har ikke mye å gå ut fra om man ikke tyr til interne detaljer i diktene. Han kom fra en adelig familie som i flere generasjoner hadde tjenestegjort som embetsmenn under den engelske kronen, men som samtidig kunne vise til flere walisiske barder som forfedre. Man går ut fra at han hadde adgang til både en dikterisk kompetanse formidlet av familien og et kjennskap til den anglo-normanniske kulturen gjennom familiens kontakter. Disse forhold blir illustrerende for det kjennskap både til den bardiske tradisjonen i Wales og til den kontinentale trubadur-tradisjonen som begge dominerer hans produksjon. I denne syntesen produseres en fleksibel og nyvinnende poetisk stemme.
Han beskriver seg selv i diktene som en av clêr (tilsvarende de kontinentale clerici vagantes). Diktene viser at han hadde et inngående kjennskap til de fleste områder i Wales; det er tydelig at han har reist en god del. Diktene viser dessuten at han hadde dypere sosial omgang med i hvert fall en del samtidige diktere i Wales, samt i hvert fall én økonomisk sponsor – Ifor Hael av Maeseleg, og med flere kvinner som han var forelsket i.
Produksjon
Sammen med sine samtidige utviklet Dafydd ap Gwilym en ny metrisk form: cywydden. Den var en videreutvikling av en tidligere – og i prinsenes hoff-poesi underkjent – form, kalt traethodl. Denne besto av linjer med 7 stavelser hver i parrim. Den ble så påført krav om det metriske systemet cynghanedd i hver linje og kontrasterende trykk på sluttstavelsene i hvert linjepar. Samtidig som den dermed gjorde en tidligere diktform strammere, ble cywydden som erstatning for andre dominante former som awdl og englyn en form som med sin jevne metriske struktur egnet seg godt til fleksibilitet både i utviklingen av lengre syntaktiske oppbygninger og i tema. Spesielt viktig for cywydd-formen var en tematisk overgang fra en hyldningspoesi som var sterkt knyttet til skaldens økonomiske situasjon, til friheten til å behandle nye temaer – først og fremst romantisk kjærlighet.
Dikt om kvinner og om kjærlighet dominerer Dafydds produksjon, som for det meste er skrevet i jeg-form, med dikteren selv som forteller. Ofte brukes slike romantiske situasjoner som utgangspunkt for detaljerte natur-beskrivelser og av og til for betraktninger av mer filosofisk eller sosial karakter. Dafydd fikk i hvert fall fort status som naturens og kjærlighetens dikter i den walisiske litteraturen. Begge temaer forekommer hyppig ellers i denne litteraturen, også fra tidligere, men hos Dafydd blir de dominerende for nesten hele hans produksjon.
Dafydd utviser også stor fantasi når det gjelder bruken av forskjellige narratologiske og retoriske grep, noe som gir produksjonen en god del variasjon. Cywyddens stramme struktur bidrar til en produktiv oppløsning av syntaks som resulterer ikke bare i en tradisjonell bruk av nydannete sammensetninger og metaforer, men også i større parantetiske interpolasjoner i setningsbygninger, kalt sangiader. Disse strekker seg ofte over flere linjer eller løper parallelt med hovedlinjen i diktet. Metafor-bruken viser seg også i den utstrakte bruken av franske og engelsk låneord, for det mest brukt figurativt,[4] og i enda en strukturell enhet – den såkalte dyfalu, en sammenhengende remse av metaforiske uttrykk for ett og samme objekt. Større syntaktiske strukturer innenfor diktet er forøvrig typiske for Dafydd og hans samtidige: både tidligere og senere blir setningene i cywyddene oftest identiske med linjeparene. Bruken av narratologiske elementer virker iblant påvirket av den kontinentale fabliau-tradisjonen, ofte med de tilhørende elementene av satire og ironi (ofte rettet mot dikterens person). Men Dafydd bruker også typiske troper som å sende en fugl som llatai (kjærlighetsbud), og den bardiske ymryson (debattdikt).
Det univers som Dafydds produksjon presenterer er hverdagslig; visjonen er ofte svært innsiktsfull, for eksempel når den beskriver naturfenomener; og de emosjonelle registre som det spilles på spenner over blant annet religion, erotikk, humor, respekt, harmoni, aggresjon osv. Han bruker cywydd-formen på en virtuos måte (ofte med ekstra ornamenter i form av linjerekker som alle starter med samme konsonant, osv.). Han viser en stor kjennskap til språkets nivåer med bruk av flertydigheter og en stilistisk variasjon fra det arkaiske til det muntlige. Han bruker også gjerne referanser til walisiske og utenlandske tradisjoner.
Rundt 300 dikt har vært tillagt Dafydd;[5] bare rundt 170 av disse aksepteres i dag som autentiske. Noen dikt tidligere tillagt Dafydd har vist seg å være skrevet på 1700-tallet av litteraturfalskneren Iolo Morganwg.
Referanser
^Dictionary of Welsh Biography[Hentet fra Wikidata]
Bromwich, Rachel (1895): Selected Poems of Dafydd ap Gwilym: A New Edition. Harmondsworth: Penguin
Bromwich, Rachel (1986): Aspects of the Poetry of Dafydd ap Gwilym, Cardiff: University of Wales Press
Chötzens, Theodor (1927): Recherches sur la Poésie de Dafydd ap Gwilym. Amsterdam: H.J. Paris
Loomis, RIchard: Dafydd ap Gwilym: The Poems («Medieval & Renaissance Text & Studies Volume 9»). Binghamton, Centre for Medieval & Early Renaissance Studies.
Parry, Thomas (1952): Gwaith Dafydd ap Gwilym (1 utg.; senere utgaver mangler store deler av innledningen). Caerdydd: Gwasg Prifysgol Cymru
