Han begynte sitt voksne liv som kontorist, og var ansatt som dette i november 1901 da «Discovery» la til land i Lyttelton, hans daværende hjemby. Skipet hadde avskjediget messeassistenten og stuerten i denne havnen, og Hare fikk fylle den ledig posten på skipets mannskapsliste. Han fant snart ut at denne stillingen betød at han skulle være personlig stuert for skipets kaptein, Robert Falcon Scott. Hare førte sin egen dagbok, og han observerte på et punkt at kapteinen var «overfølsom og ble opparbeidet hvis ting ikke gikk som planlagt».[2][3]
Kort tid etter at ekspedisjonen kom til Rossøya i mars 1902, ble Hare med på en sledetur med mål om å undersøke den 80 km lange øya, og å nå frem til den andre enden ved Cape Crozier. Hare forsvant på denne isete reisen og var strandet i felten uten utstyr til leir eller gjøre opp ild i førtiåtte timer. Hare tilstod senere at han i denne ensomme og motløse situasjonen hadde satt seg ned i snøen for å dø, og at han hadde blitt reddet av en trekkhund, Kid, som han hadde behandlet som et slags kjæledyr. Selv om denne typen kontakt mellom mennesker og sledehunder ikke var anbefalt, gjorde det at Kid ble hengiven med mennesker, og Kid fikk liv i Hare ved å slikke ham i ansiktet.[4] Til slutt klarte han, på egen hånd, å returnere til basen.[2]
Hare forble på Hut Point gjennom vinteren 1902, men returnerte til New Zealand i februar 1903 ombord i bergingsskipet «Morning». Han gikk ombord i «Discovery» igjen i juni 1904 for å bli med kapteinen fra New Zealand til London. Dette var også slutten på hans karriere i Antarktis, og da han døde i 1967 var han den siste gjenlevende fra Discovery-ekspedisjonen.[3]
