Han arbeidet blant annet for å dokumentere og bevare Bryggen. I 1900 var trehusbebyggelsen på begge sider av Vågen i stor grad intakt.[6] Koren Wibergs plass er en gate mellom Øvregaten og Wesenbergsmuet, like bak Bryggen og Schøtstuene.[7]
Liv og virke
Det hanseatiske museum på Bryggen i Bergen
Bakgrunn
Han var sønn av kjøpmannen Johan Wilhelm Wiberg (også kjent som Johan Wiberg Olsen[8]) og Bolette Marie Køhler, og bror av skuespilleren Lauritz Stub Wiberg. I første ekteskap var han gift med Signe Thomsen, og i andre med skuespillerinnen Mary Giertz (1894–1962).
Wiberg gikk ut av Bergens tekniske skole og utdannet seg til maler ved Kolstøs malerskole og hos Smith-Hald. Deretter gjennomførte han en studiereise til Nederland, Tyskland, Sveits, Italia og Nord-Amerika, før han vendte tilbake til Bergen.
Det hanseatiske Bergen
Schøtstuene bak Bryggen i BergenFasade av kjøpmannsstue på Bryggen, tegnet av Koren Wiberg, gjengitt i Sekretäre des Deutschen Kontors zu Bergen av Friedrich Bruns (1939).[9]
Han studerte de gamle bygårdene på Bryggen og utførte oppmålinger og fotograferinger av en rekke av disse. Hans far hadde i sin tid grunnlagt Det hanseatiske museum, slik at Wiberg nærmest var oppvokst på Bryggen. Faren drev nordlandshandel fra Finnegårdens sjøstue. Dokumenter og gjenstander han samlet inn og oppbevarte i handelsstuen ble grunnlaget for Hanseatisk Museum.[8] I 1899 utga han Det tyske Kontor i Bergen, en beskrivelse av de gamle hanseatiske bygningene med en rekke illustrasjoner. I disse årene var han sin fars medhjelper i driften av det hanseatiske museet på Bryggen.
Etter farens død i 1898 ble Wiberg leder for det hanseatiske museet. Han interesserte seg for utgravningene på Bryggen som ble foretatt etter århundreskiftet og utga Bidrag til Bergens Kulturhistorie (1908) og Bergensk Kulturhistorie (1921). Fra 1901 ble trebebyggelsen mellom Nikolaikirkeallmenningen og Finnegården revet og erstattet med murbygg («Murbryggen»). For å få gjennomført utgravinger før rivningstomtene ble bygget til fikk Koren Wiberg i 1908 støtte av kommunen og Fortidsminneforeningen til å gjøre utgravinger i tomten nedenfor den nyanlagte Rosenkrantzgate. Funn fra utgravingen ble gjengitt blant annet i Bidrag til Bergens Kulturhistorie. Utgravingene avdekket det som var den såkalte vinkjelleren som i middelalderen også var rådhus. Koren Wiberg hadde i Lübeck funnet dokumenter (fra 1651) som viste plasseringen av vinkjelleren noe han fikk bekreftet ved utgravingen. Denne byplanen med rådhus/vinkjeller plassert mellom torg og kirke var typisk for de nordtyske (hanseatiske) handelsbyene.[10]
Ved utgravingene i den sørlige delen av bryggen fant han dype fundamenter av grove tømmerstokker laftet sammen. Laftingen dannet karverk på opp over 2 meters høyde og omkring 1 meter brede og 2 meter lange. Karverkene ble ferdig satt sammen og senket ned i vannet mellom påler, og deretter fylt med grus og stein. Tømmerstokkene var av furu og i god stand da Koren Wiberg gjorde sin utgravinger. Fundamentene kunne dateres til brannene i 1413 og 1476 eller tidligere. De første sjøhusene ved Vågen var ifølge Koren Wiberg lave og av grovt, laftet tømmer. De hadde spissgavler og svalganger rundt hele bygget. Ifølge Koren Wiberg ble Bryggens fasade malt allerede fra 1500-tallet. Fra 1550 ble det vanlig å bygge steinkjellere i Bergen, trolig for å lagre gods et brannsikkert sted ifølge Koren Wiberg. Hans Nagels bakeri omtalt i 1441 lokaliserte Koren Wiberg til den moderne Øvregaten 17 der det på Koren Wibergs tid også ble drevet bakeri.[11]
I 1932 utga han Hanseaterne og Bergen, som handler om de tyske kjøpmennene i Bergen. I 1916 sikret han Det hanseatiske museums fremtid ved at dette ble solgt til Bergen kommune, mens han selv ble ansatt som museets direktør. I mange år arbeidet han for å gjenreise de bevarte schøtstueene på en passende tomt. Dette arbeidet ble omsider fullendt da Det nyttige Selskab beviliget penger til å få reist bygningene på en tomt ved Mariakirken, hvor de fremdeles står.
Wiberg interesserte seg også for kunsthåndverket i Bergen. I 1909 opprettet han Bergens Kunsthåndverksskole, og var direktør for skolen i mange år. Han interesserte seg også for teater og skrev skuespillet Clamer Ebehard, som ble oppført ved Den nationale Scene i 1913. Han skrev også flere romaner og fortellinger med handling fra fortidens Bergen.
Dokumentene han og faren samlet inn ble senere overført til Bergen byarkiv, der de utgjør det såkalte Nordfararkivene.[8]
Utenom skriftene om Bryggens historie utga Wiberg flere lokalhistoriske skrifter om Bergen, for eksempel Bergen Håndverk og Industriforening i 75 år (1925) og Det Begenske Dampskibselskab i 75 år (1926).
