Den vordende kommandørkapteinen ble født i Vordinborg som sønn av skipsfører, siden fergemann, Christian Frederik Klinck og hustru Christence Cathrine.[1] Han begynte som frivillig kadett i 1799 i den dansk-norske marine. I 1803 ble han ordinær kadett, og han tjenestegjorde gjennom Napoleonskrigene fra 1807 til 1814. I starten som månedsløytnant, men fra september 1809 som sekondløytnant. Han var sjef for kanonbåtflotiljen i Sandøysund fra 1811.
Militære slag
Sitt første slag ledet han som kaptein på kanonjollen Præstø med et angrep mot svenskene ved Strømstad i april 1808. I 1810 var han på briggen Allart med på både trefningen mot den engelske fregatten Tribune og erobringen av 48 skip fra en stor engelsk konvoi. Divisjonen av kanonbåter ledet av Klinck var i slaget mot en overlegen svensk styrke sent i juli 1814, de siste som søkte tilflukt ved Fredriksvern, etter iherdig roing.
Norsk karriere
Etter adskillelsen av Danmark og Norge i 1814, var han en av ganske få danskfødte offiserer som valgte å gå over i norsk tjeneste.[2] Hans og andres kompetanse og erfaring var avgjørende for oppbyggingen av et nytt norsk sjøforsvar.
I norsk tjeneste steg han raskt i gradene. Han ble premierløytnant i 1815, kapteinløytnant i 1822 og orlogskaptein i 1826. I flere perioder var han marinens referent i Stockholm og den som fremla marinens saker for kongen. Antagelsen er derfor at han hadde et godt forhold til kong Karl Johan.[3] I en periode fra 1844, var han midlertidig sjef for Sjømilitære korps. Til slutt, i 1854, etter å ha grunnlagt Marinemuseet 5. oktober 1854, blir han utnevnt til kommandørkaptein. 3 år senere, 70 år gammel, ble han pensjonist.[4]
Personlig liv i Norge
I 1810 forlovet han seg med Rise Kirstine, datter av byfogd Hammer i Tønsberg. Giftemål ble inngått i 1812, men hun døde allerede samme år. Klinck fikk ikke innvilget permisjon til begravelsen. Senere giftet han seg med Karen, datter av generalauditør Christoffer Anker Bergh. Dette ekteskapet ble noe lenger, men også denne gang endte han som enkemann, da hun døde i 1830. Til slutt giftet han seg med Marie Frederikke, datter av bataljonskirurg Jacob Carl Friedrik Bencke.[2] De slo seg ned på daværende Soli gård, som Klinck hadde kjøpt året før. I dag tilsvarer stedet Storgaten 126.
De såkalte Klinck-frøknene – som leide ut rom til unge kadetter– kan ha vært Klincks ugifte døtre.[3]
Ettermæle
Bortsett fra at han var en lidenskapelig samler, vet man ikke så mye om Klinck som person. Korrespondanse avslører at han personlig har kjent fremtredende personer som den danske dikteren Adam Oehlenschläger. Andre kilder er Christian C.A. Lange, riksantikvar fra 1845, som betegner Klinck som en ganske sedat og selvhøytidelig person.[3] Uten å kjenne innholdet, kunne han nevne titler på bøker. Fraser ble sagt på fransk, spansk og italiensk, men han kunne ikke noen av språkene. Visstnok skal han ha æren for uttrykket i marinen om «Å lese italiensk», som skal innebære å ta seg en lur. Påstandene til C.A. Lange blir imidlertid tilbakevist av T. K. Olafsen.[3] I Drammens Museum finnes et portrett av kommandørkapteinen malt en gang i årene 1810–20 av Frederik Petersen.[5]
