Charles Philipson (født 5. oktober 1928 i Oslo, død 26. september 1990)[2][3] var en norsk jurist og embetsmann. Han var høyesterettsdommer, forbrukerombud og Norges prisdirektør.[3] Foreldrene Maja og Jakob Philipson hadde flyktet fra jødeforfølgelser i det russiske imperiet.[4]
Utdanning og karriere
Philipson tok examen artium i 1947 og fullførte det juridiske studiet i 1952, senere (1956) tok han også mastergrad i jus ved Harvard.[2] Han var dommerfullmektig i Lier, Hurum og Røyken, og i årene 1956-1958 var han advokatfullmektig.[3] Han ble høyesterettsadvokat i 1961 og arbeidet ved Regjeringsadvokatens kontor frem til 1972.[5] Han var byrettsdommer i Oslo i 1973. Året etter ble han forbrukerombudsmann og var det til han i 1977 ble prisdirektør. I 1983 ble han dommer ved Asker og Bærum herredsrett, og året etter ble han høyesterettsdommer som den første i Norge med jødisk bakgrunn.[4] Som prisdirektør prioriterte han konkurranse og møtte da (ifølge Harald Espeli) motstand i Prisdirektoratets reguleringstradisjon. Juristenes stilling ble som følge av Philipsons linje svekket til fordel for økonomene, og han rekrutterte flere økonomer til direktoratet. Han tok også initiativ til at Prisdirektoratet skulle være høringsinstans i politiske saker som vedrørte konkurransespørsmål.[6]
Fra 1986 til 1988 var han formann i petroleumslovkomiteen.[7] Philipson ble i 1990 oppnevnt som leder av Petroleumsutvalget, som la grunnlaget for lovgivingen innen oljesektoren. Utvalget innledet sitt arbeid i 1972 og Philipson fungerte som formann etter at byrettsjustitiarius Halvor Husaas døde i 1987. Han døde i 1990 og fikk ikke fullført dette arbeidet. Ledelsen av utvalget ble overtatt av Knut Dæhlin, som leverte utgreiingen i 1993.[5][8][9]
Philipson var leder av andre lovutvalg, viseformann i Petroleumsrådet og formann i Rikslønnsnemnda.[5] Han var leder av offentlig utvalg oppnevnt i 1975 for vurdering av bestemmelsene for pågripelse og varetektsfengsling (Varetektsutvalget). Utvalget la frem sin utredning i 1980 (NOU 1980:28).[10]
Andre verdenskrig
Charles Philipson unngikk i 1942 å bli deportert med DS «Donau», skipet som fraktet en stor del av de norske jødene til Tyskland før det ble sendt videre til Auschwitz. Drosjen med ham, moren og søsteren kom for sent til Donaus avgang. Fem dager senere flyktet de til trygghet i Sverige.[4][11]
Faren hadde holdt seg skjult etter den første aksjonen 26. oktober 1942.[12] 26. november tidlig om morgenen kom norsk politi hjem til familien på Grünerløkka. Der var moren, Charles, hans tolv år gamle søster og morens søster til stede. De ble sittende å vente i leiligheten til ut på ettermiddagen. Da de etter klokken 16.00 ankom med drosje til kaia der «Donau aus Bremen» lå, var landgangen tatt bort, og de ble de avvist av den tyske vakten. Drosjen kjørte dem tilbake til boligen, og sjåføren sa «dere skjønner vel hva dere må gjøre». Etter noen dager i dekning fikk de hjelp av hjemmefronten til å komme seg over grensen.[13] De ble fraktet med lastebil mot grensen, og gikk det siste stykket til fots. Bestefaren og seks av hans søsken ble deportert og drept. Bestemoren lå på sykehus under krigen, og døde der sommeren 1945. Etter krigen hevdet politimannen som hadde hentet dem den 26. oktober 1942 at han somlet med vilje for at de ikke skulle rekke båten, og ba dem vitne for ham i rettsoppgjøret.[14]
