Sent på 1940-tallet økte interessen for blues sterkt blant den hvite delen av tenåringspublikumet i de amerikanske sydstatene, og interessen spredte seg raskt nord- og vestover. Blues shouters fikk oppmerksomhet, men det som forfatteren Chariles Keil kalte the postwar Texas clean-up movement in blues, som ble anført av artister som T-Bone Walker, Amos Milburn og Charles Brown, var også meget innflytelsesrikt. De arbeidet med band som brukte arrangert musikk, hadde saksofon-seksjoner og de sang i en lettere, mer avslappet stil.[9]
Som barn ble Brown undervist i klassisk pianospill, og han viste kjærlighet til musikk. Ganske tidlig flyttet han til Los Angeles der en stor innstrømning av fargede skapte grobunn for integrerte nattklubber der fargede artister minimaliserte de hardere elementene i blues-stilen de brukte. Den typiske blues-klubb-stilen med en lett rytme i bassen og høyrehåndsklunking på pianoet sammen med en myk vokal ble populær, og udødeliggjort av Nat King Coles jazz-piano. Når Cole forlot Los Angeles, California for å opptre nasjonalt, ble hans rolle overtatt av Johnny Moore's Three Blazers med Charles Browns på piano og sang.[11]
Brown signerte platekontrakt med Aladdin Records og opptakene han gjorde av «Driftin' Blues» med et lite bluescombo i 1945, var typisk for bluesklubbene. Singelen forble på den amerikanske Billboard R&B-listen i seks måneder, og dermed ble Brown plassert i fronten av en utvikling som skulle forandre utføringen av musikk i USA.[12] Hans stil dominerte klubbene på Central Avenue i Los Angeles i denne perioden, og musikere som Floyd Dixon, Cecil Gant, Ivory Joe Hunter, Percy Mayfield, Johnny Ace og Ray Charles ble influert av ham.[11]
«Driftin' Blues» var den første av flere hits, og tidlig på 1950-tallet fulgte «Get Yourself Another Fool», «Black Night», «Hard Times» og «Trouble Blues» som alle ble store hits for plateselskaper som Modern Records og Aladdin.[8] Selv om Brown hadde en trofast fanskare, klarte han ikke å holde stand mot rock 'n rollens inntog.
Browns stil var for myk til at den kunne overleve overgangen til rockens hardere rytmer, og han forsvant etterhvert fra den nasjonale scenen. Hans «Please Come Home for Christmas» ble en hit på King Records i 1960 og fortsatte å være populær ved juletider.[8] På 1960-, '70- og '80-tallet gjorde han flere ganger opptak og prøvde dermed å få mer oppmerksomhet igjen. Dette fortsatte frem til han fikk drahjelp av Bonnie Raitt til en Charles Brown comeback tour.[13]
Brown gjenopptok karrieren, han spilte inn plater og opptrådte under gitaristen Danny Carons musikalske ledelse. Suksessen ble den største han hadde opplevd siden 1950-tallet[8] og flere av albumene hans ble nominert til Grammy Awards.
Charles Brown er tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame,[14] og mottok også National Endowment for the Arts' National Heritage Fellowship[15] og dessuten W. C. Handy-prisen.[16]
