Formgivningen til et tempel med cella framhevet i midten.
Cella (latin: «lite kammer»), eller naos (gresk: «tempel»), er det innerste rommet i et mesopotamisk, gresk og romersktempel i særlig klassiskarkitektur som rommet gudebilde.[1] Det er vanligst å bruke cella om det romerske tempelet og naos om det greske.
Dets inngjerding innenfor murene har fremmet utvidete betydninger, som en eremitts eller en munks celle, siden 1600-tallet, av en biologisk celle i planter eller dyr, og i moderne tid også grunnorganisasjon i et kommunistisk parti eller politisk aktivistgruppe.[2]
I templer fra antikkens Hellas og i Romerriket er cella et rom i bygningens sentrum, vanligvis med en statue eller et kultbilde av den spesielle guddommen som tempelet var viet til. I tillegg kunne cellaen inneholde et bord eller en sokkel som offergavene kunne legges på.
Cellaen er vanligvis et enkelt, vindusløst, rektangulært rom med en dør eller en åpen inngang midt på en av kortveggene. I større templer kunne cellaen være delt i to eller tre «skip» skilt av søylerekker. Den kunne også inneholde en adyton, et område som bare ypperstepresten kunne bruke.
I den ptolemeiske perioden i oldtidens Egypt refererte cella til det som er gjemt og ukjent i den innerste helligdommen i et tempel, det som eksisterer i totalt mørke, som skulle symbolisere universets tilstand før skapelsen.
Etruskiske templer
Ifølge Vitruvius hadde etruskiske templer tre cellae ved siden av hverandre.
