Tegning av lokomotivet Catch Me Who Can fra et kort eller en inngangsbillett til Trevithick's «Steam Circus» sommeren 1808
Catch Me Who Can (Ta meg den som kan) var det fjerde og siste damplokomotivet som ble utviklet av oppfinneren og gruveingeniøren Richard Trevithick (1771–1833). Det var en videreutvikling fra de tre tidligere lokomotivene som hadde blitt bygget for bruk i Coalbrookdale, Penydarren jernverk og Wylam kullgruver. Lokomotivet ble demonstrert den 8. juli 1808, da det trakk et lite tog med passasjerer.
Catch Me Who Can ble bygget i 1808 av ingeniørene John Urpeth Rastrick (1780–1856) og John Hazledine (1760–1810) ved deres jernstøperiet i Bridgnorth i England. Lokomotivet ble vist for publikum på et «damp circus» (underholdende demonstrasjon). Dette var organisert av Trevithick selv, og bestod av et sirkulært jernbanespor bygget for anledningen i Bloomsbury, i dag del av London. Publikummere som ønsket kunne betale for å være med på vogner trukket av Catch Me Who Can. Under denne demonstrasjon skal lokomotivet ha oppnådd en maksimal hastighet på 19 km/h.
Lokomotivet viste seg å veie for mye for det relativt sprø støpejernet som var brukt i skinnene. Dette førte til problemer under arrangementet med en avsporing, dette fordi en av skinnene knakk under lokomotivet.
Utvikling og bruk av lokomotivet
Design og konstruksjon
Kopi av Catch Me Who Can i anledning en utstilling i 2014 ved Nederland Railway Museum.En mulig samtidig illustrasjon av «damp circus» i London, hvor Catch Me Who Can ble demonstrert i et par uker.
På slutten av 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet spilte oppfinner og gruveingeniør Trevithick en viktig rolle i utviklingen av det som skulle bli kjent som damplokomotiv.[1] Han presentere og popularisere sine nye oppfinnelser for allmennheten, ved at han bygge små demonstrasjonsbaner. Disse ble satt opp i nærheten av bysentra slik at folk lett kunne komme til for å se de nye selvgående kjøretøyene. Det første lokomotivet som trakk et lite tog ble gitt navnet Catch Me Who Can.[2] Trevithick hadde byget dette sammen med John Urpeth Rastrick (1780–1856).[3]
Fra før hadde Trevithick konstruert tre lokomotiver med navn Puffing Devil (1801), the London Steam Carriage (1803) og Pen-y-Darren locomotive (1804). Det første av disse skal være det første forsøket med transport ved hjelp av dampmaskin. Felles for alle disse tre første togene var at de beveget seg på veg, ikke jernbane. Catch me who can ble bygget i 1808.[3][4]
Utformingen av Catch Me Who Can var enklere enn for de tidligere lokomotivene hans. Horisontal sylinder, svinghjul, og gear var brukt i de tidligere makiene, men ble erstattet av en vertikal sylinder som var delvis innkapslet av dampkjelen. Sylinderens stempel drev hjulene direkte via veivstenger.[4] Et kjennetegn med Trevithick's prinsipp for dampmaskiner var at de dampens trykk beveget stemplet i sylinderen, ikke atmosfærens trykk som James Watt's dampmaskiner baserte seg på.[3][5] Dermed var faren for eksplosjoner tilstede, noe Trevithick ble kritisert for av sine konkurrenter som ikke ville utforske dette prinsippet.[3]
Fordelen med å bruke dampens trykkenergi til å bevege stemplet var at dampmaskinene kunne gjøres mindre. Dermed var disse maskinene fleksible for mange typer anvendelser.[6]
Demonstrastrasjoner
Han bestemte seg for Bloomsbury for den første demonstrasjonen. Området ligger rett sør for Euston Road, like sør for dagens Euston Square tube station i London. Dette området var passende for en sirkulær bane for lokomotivet og noen få vogner.[4]
Den 8. juli 1808 ble det satt igang demonstrasjoner med Catch Me Who Can med stor offentlig interesse. På tross av sitt uttalte mål om å demonstrere dampdrift offentlig, hadde Trevithick besluttet å bygge et høyt tregjerde rundt den lille jernbanen. Dermed ble visningen åpen bare for et betalende publikum. Dette kan ha blitt gjort for å øke inntektene. På denne måten ble Catch Me Who Can og toget verdens første med betalende passasjer.[5][7] Publikum kunne se og sitte på toget mot en betaling på én shilling per person.[4]
Lokomotiv kunne kjøre i hastigheter på rundt 19 km/h langs den sirkulære banen.[4] Demonstrasjoen hadde vist at det var mulig å få trekkraft fra et lokomotiv selv om skinnene og hjulene var plane.[5] Den ujevne banen var en medvirkende årsak til et skinnebrudd under vekten av toget,[4] Den 18. september 1808 var siste dag for demonstrasjon av Catch Me Who Can. Han var desillusjonert etter den mer eller mindre mislykkete demonstrasjonen og ga opp interessen for damplokomotiver.[4][5] Senere i livet så han at damptog og jernbanen ble tatt i bruk i stort omfang mens han selv ikke fikk noe utbytte av oppfinnelsene sine og døde fattig. Han skal da ha uttalt: «Men jeg kan blir styrket under mine dårlige økonomiske forhold, den store ære for å ha være til nytte kan aldri bli tatt bort fra meg, noe som langt overstiger rikdom.»[5]
Innvirkning
På lang sikt var ikke demonstrasjon av Catch Me Who Can resultatløst. Trevithick ble den første personen som lykkes med å bevise for offentlighet at damplokomotiver og jernbane var teknisk gjennomførbart.[4]
Kommersiell suksess ble imidlertid ikke oppnådd raskt. Det skulle enda ta 20 år før potensialet i Trevithick's konsept ble fullt ut realisert og demonstrert under Rainhillkonkurransen i 1829. Da var det jernbaneingeniørene George Stephenson (1781–1848)og Robert Stephenson (1803–1859) som lykkes med å demonstrere potensialet til deres lokomotiv The Rocket.
I 2008 uttalte kurator John Liffen at han mistenkte den mest kjente avbildningen av Catch Me Who Can var en forfalskning fra 1900-tallet. Demonstrasjonen i Bloomsbury mente han kanskje aldri hadde funnet sted. Dermed vil også andre avbildninger som har vært basert på den originale tegningen i neste omgang være villedende. Det er få pålitelige illustrasjoner som viser hvordan lokomotiv faktisk så ut.[2] Før denne uttalelsen har mangel på pålitelig informasjon om Catch Me Who Can vært et kjent historisk problem.[8]
Kopi av lokomotivet
En kopi ble bygget i anledning the Trevithick 200 charity i Severn Valley Railway, i nærheten av det stedet hvor det opprinnelige lokomotiv ble bygget. Kopien av damplokomotivet er plassert utenfor inngangen til Severn Valley Railway i Bridgnorth-banestasjon.[9][10]
^abcdefghLiam Physick (4. november 2011). «Catch-me-who-can». Edge Hill Station. Besøkt 18. september 2018.
^abcde«Richard Trevithick’s Catch Me Who Can». IMechE Archive and Library. 22. april 2016.Manglende eller tom |url= (hjelp); Bruk av |besøksdato= krever at |url= også er angitt. (hjelp)
