En side i tekstsamlingen Carmina Burana med «skjebnehjulet», som det synges om i sangen «Fortune plango vulnera». I midten troner skjebnegudinnen Fortuna. Rundt hjulet (fra venstre med klokken) ser man kongen som sier: «Jeg kommer til å regjere» (regnabo), «jeg regjerer» (regno), «jeg har regjert» (regnavi), og «jeg er uten rike» (sum sine regno).
Carmina Burana (latin, «sanger fra [Benedikt]beuren», uttales «kármina borána») er den mest omfattende samlingen av middelaldersk ikke-kirkelig, goliardisklyrikk.
Samlingen er oppkalt etter klosteret i Benediktbeuern i Bayern, der den ble oppbevart og gjenoppdaget i 1803. Den består av om lag 320 sanger som ble samlet inn på 1200-tallet, sannsynligvis i Kärnten eller i Tirol.
Manuskriptet er datert til ca. 1225, og samlingen omfatter stort sett middelalderlatinsk (og i mindre grad middelhøytysk og provençalsk) diktning fra 1000- til 1200-tallet. Carmina Burana er den største samlingen av såkalte vagantviser. Kjærlighetsvisene er flest i antall, fulgt av moralsk-satiriske tekster (til dels med samfunnskritikk), drikkeviser, lekeviser med mere. Like variert er den dikteriske kvaliteten, som veksler mellom strenge antikke heksametere, gjennomførte lyriske kunstverker og ubehjelpelige folkelige rimerier. Stort sett inneholder samlingen bare sangenes tekster, men noen få melodier er også bevart.
Carmina Burana er blitt berømt gjennom den tyske komponisten Carl Orff, som satte musikk til et utvalg av tekstene. O Fortuna er kanskje det mest kjente av disse.
Orff klarte med dette utvalget å gjenskape originalsamlingens spekter av stemninger. Selv om Orffs enkle, men likevel mektige musikk vekker sterke assosiasjoner til middelalderen, var det for ham ikke noe mål å rekonstruere historisk korrekte melodier. Han skapte istedenfor en enhetlig stemning med verket sitt, der kor, soli og instrumentale stykker inngår i en dramatisk helhet. Verket, som fikk undertittelen Cantiones profanae cantoribus et choris cantandae comitantibus instrumentis atque imaginibus magicis («verdslige sanger for soli og kor med instrumentalakkompagnement og med bilder»), ble uroppført i 1937. Orff regnet det selv som sitt viktigste verk.
