Gesualdos betydning hviler på hans uttrykksfulle madrigaler, mange skrevet i et dristig kromatisk tonespråk man ikke finner maken til før på 1800-tallet. På grunn av et trippeldrap han sto bak har mange gått ut fra at det intense madrigalspråket hans kan være et uttrykk for anger og fortvilelse, og han er derfor blitt viet mye oppmerksomhet opp gjennom musikkhistorien.
Biografi
Gesualdo ble født inn en aristokratisk familie. Faren var regjerende principe av det lille fyrstedømmet Venosa. Moren, Girolama Borromeo,[12] var niese av pave Pius IV og søster av kardinal Carlo Borromeo, en ledende aktør under motreformasjonen.
Ved hoffet fikk Gesualdo tidlig en grundig musikalsk utdannelse og opplæring i bassluttspill. Han spilte også cembalo og gitar,[13] og viste liten interesse for annet enn musikk.
Etter at broren døde, rykket han opp i arverekkefølgen, og ble i 1586 regjerende principe. Samme år giftet han seg med sin kusine, Donna Maria d'Avalos, datter av markien av Pescara. To år senere startet hun og hertug Fabrizio Carafa av Andria en kjærlighetsaffære som de holdt gående i to år før Gesualdo begynte å ane hva som foregikk. En dag ga han beskjed om at han skulle ut på en flere dagers jakttur, men vendte tilbake samme kveld og tok kona og elskeren in flagrante delicto. Hva som så skjedde ble aldri fullstendig oppklart, men det regnes som ubestridt at han egenhendig drepte kona. Samme natt døde også elskeren hennes og et barn med uklart farskap, men rettsundersøkelsen klarte ikke å fastslå om det var han selv eller hans håndgangne menn som drepte dem. De mishandlede ofrene la han til alles påsyn foran palasset. Som høyadelig var Gesualdo fritatt fra rettsforfølgelse, men da han sto i fare for at ofrenes familier ville hevne udåden, flyktet han til familieslottet og holdt seg i ro der de neste fire årene.
Etter bistand av onkelen, kardinal Alfonso Gesualdo, ble det i 1594 gjort forberedelser til ekteskapsinngåelse med Leonora d'Este, niesen til hertug Alfonso II av Ferrara. I den anledning flyttet Gesualdo til Ferrara, et senter for tidens fremadskuende musikk, og her ble han kjent med Luzzasco Luzzaschi som samme år ble førsteorganist i d'Este-familiens hoff. Gesualdo skrev sannsynligvis størstedelen av sine komposisjoner de to årene han bodde i byen. Han publiserte også sin første madrigalbok i Ferrara.
I 1595 flyttet han og den nye kona tilbake til familiepalasset. Han skaffet seg et lite ensemble med briljante musikere og bygde opp et musikalsk senter etter mønster fra Ferrara, men beregnet på ham alene. Han forlot sjelden palasset og musikken var hans eneste glede.[14] Det meste av det han skrev ble publisert i Napoli i 1603 og 1611, og de mest intenst kromatiske og vanskelig tilgjengelige verkene hans stammer fra tiden i selvvalgt isolasjon.
I 1600 døde en sønn, det eneste barnet Gesualdo hadde med sin andre hustru. Hun beskyldte ham for mishandling, tilbrakte mer og mer tid utenfor det isolerte palasset, og d'Este-familien forsøkte å få ordnet en skilsmisse. I de senere årene led Gesualdo av stadig dypere depresjoner, kanskje delvis forårsaket av anger, han hadde for eksempel en tjener med spesialoppgave å gi ham en daglig omgang med pisken.[15] Han døde isolert i familiepalasset i Avellino. Det antas at han led av en form for bipolar lidelse.
Gesualdo levde i overgangstiden mellom renessansen og barokken, men stilmessig tilhører musikken til 1500-tallets vokalpolyfoni. Komposisjonene kjennetegnes av hyppig bruk av kromatikk og uventede modulasjoner som understreker tekstmaterialets meningsinnhold, og han kan i den sammenheng sies å tilhøre tradisjonen til madrigalister som Luca Marenzio og Claudio Monteverdi.
Gesualdos verk forble akseptert i hoffkretser og akademiske miljøer i noen tiår etter hans død, men interessen forsvant da operaen gjorde sitt seiersrike inntog.
Gjennom århundrene har mordene vært bestemmende for mye av oppmerksomheten rundt Gesualdos liv og musikk. Eksempelvis fortalte Giacinto Andrea Cicognini historien opp igjen i den barokke tragedien Il tradimento per l'onore (1664) ved hjelp av en fiktiv personkonstellasjon. Romanene Melodien oder Nachträge zum quecksilbernen Zeitalter (1993) av Helmut Krausser og Madrigal (1968) av Laszlo Passuth inneholder lengre gjenfortellinger av Gesualdos livsløp
På 1900-tallet gjorde den dristige stemmeføringen og harmonikken at madrigalene igjen ble sett på som interessante, og en rekke komponister studerte Gesualdo. For eksempel bearbeidet Igor Stravinskij tre madrigaler i Momentum pro Gesualdo di Venosa ad CD annum. Three Madrigals recomposed for instruments (1960). Stravinskij skrev om Gesualdo i Themes and Conclusions: «... as Gesualdo’s mode of expression is dramatic, highly intimate, and very much in earnest, he weights the traditional madrigal of poised sentiments and conceits, of amorous delicacies and indelicacies, with a heavy load.»
I 1990-årene kom det enda en bølge av interesse for den historiske figuren Gesualdo og hans musikk. Det franske vokalensembelet Les Jeunes Solistes gav Klaus Huber i oppdrag å komponere de manglende Lamentationes til Gesualdos langfredagsresponsorier. I 1993 la han med Quia clamavi ad te: Miserere fram Lectio prima. Besetningen ligner den Gesualdo brukte i sine responsorier: cantus, sextus, altus, tenor, quintus og bassus. Jeunes Solistes urframførte under festivalen Wittener Tage für neue Kammermusik i 1997 den fullstendige serien Lamentationes. Samlingen bærer tittelen Lamentationes Sacrae et Profanae ad Responsoria Iesualdi.[20]
Den italienske komponisten Salvatore Sciarrino har ved siden av madrigalbearbeidelser, eksempelvis Le voci sottovetro for ensemble og stemme (1998), skrevet en burleske i den sicilianske dokketeatertradisjonen, Terribile e spaventosa storia del Principe da Venosa et della bella Maria for mezzosopran, saksofonkvartett og slagverk (1999) og operaen Luci mie traditrici (1996–1998, «Den dødelige blomsten»).
^abHoward Mayer Brown, Louise K. Stein, Music in the Renaissance, Prentice Hall, s. 350
^Denis Arnold, The New Grove Italian baroque masters: Monteverdi, Frescobaldi, Cavalli, Corelli, A. Scarlatti, Vivaldi, D. Scarlatti, Macmillan, 1984, s. 85
