Canterbury Plains ble dannet av moreneavsetninger i kvartær-tiden under istider i den sene pleistocenperioden, for mellom 3 millioner og 10 000 år siden.[1] Grusmassene ble senere spredd i vifteform av flere av de større elvene, i første rekke Waimakariri, Rakaia, Selwyn og Rangitata. Deler av de tussokgresskledde slettene er egnet for moderat intenst husdyrhold, men er utsatt for tørke, særlig når den dominerende vindretningen er nordvestlig. I slike perioder forekommer værfenomenet, kjent som Nor'west arch, en fønvind, over mye av slettelandet.
Elver
Elvene på Canterbury Plains har et typisk forgrenet løp, og skiller på denne måten slettelandet i North Otago fra det sørlige – på den andre siden av Waitaki, der elvene vanligvis har trangere og mer distinkt formet elveløp, heller enn å breie seg ut i vide, grunne nedsenkinger, som i Canterbury.
Bosetning
De fleste av innbyggerne på Canterbury Plains er bosatt i en rekke større eller mindre byer som ligger i nordøstlig til sørvestlig retning over slettene, og som er bunnet samme ved riksveienNew Zealand State Highway 1 og jernbanen Main South railway line. Dette er Christchurch, Ashburton og Timaru, og de mindre Kaiapoi, Dunsandel, Rakaia, Temuka og Glenavy. Andre mindre byer er Rangiora, Leeston, Lincoln, Darfield, Geraldine, Methven og Waimate.
^Gage, M., (1969), 'Rocks and Landscape', i The Natural History of Canterbury, redigert av Knox, G. A., Canterbury Branch of the Royal Society of New Zealand, A H & A W Reed, Wellington, side 35.
.jpg)
