Broch er en betegnelse på en hustype fra tidlig jernalderen bestående av steinvegger bygget som tørrmur som er kun funnet i det som nå er Skottland. Broch inkluderer noen av de mest sofistikerte eksempler på arkitektur bestående av tykke steinmurer som noen sinne er skapt i Europa. Broch tilhører den arkeologiske klassifikasjon av komplekse atlantiske rundhus.
Brocher er merkelige oldtidsbygninger som skotsk arkeologi har problemer å forklare. De to tusen år gamle steinstrukturene stammer fra tidlig jernalder, og det anslås at minst syv hundre brocher en gang eksisterte over hele det som nå er Skottland. De fleste er nå i dårlig stand, men noen få er fortsatt i tilnærmet komplett tilstand. Det er bare nord og vest for Skottland, og dominerende på Orknøyene, Shetland og de vestlige øyene som på Hebridene hvor finnes, og hvor stein som byggemateriale var lett tilgjengelig og mer enn tømmer. Enorme vindusløse tårn, genialt konstruert, representerer de høydepunktet av tørrsteinsvegger og er fortsatt en av de fineste byggverkene fra Europas nordlige jernalder.[1]
Selv begrepet broch er avledet fra lavlandsskotskbrough som har hovedsakelig betydningen (blant andre ting) festning.[2] På midten av 1800-tallet kalte skotske oldtidsforskere broch for burg etter norrøne borg,[3] som har samme mening, befestet sted, festningsverk.[3][2] Stedsnavn i Skottland med norrøn opprinnelse, som Burgawater og Burgan viser at norrøne borg er det eldre ordet som ble benyttet for disse bygningstrukturene i nord. Broch er i vest ofte referert til som dùn, det skotsk-gæliske ordet for det samme.[4] Oldtidsforskerne begynte å benyttet stavingen broch på 1870-tallet. Derimt er det mange moderne arkeologer som ikke lenger er overbevist om at de var (utelukkende) militære strukturer, den alternative oppfatningen er at de rett og slett var våningshus; tilfluktssted for samfunnet og for husdyr.[2]
En presis definisjon av ordet har vist seg unnvikende. Brocher er de mest spektakulære av en kompleks klasse av rundhusbygninger som finnes langs hele Atlanterhavet i det som nå er Skottland. Shetland Amenity Trust, en stiftelse som har målsetning å bevare og beskytte den arkitektoniske kulturarven på Shetland,[5] har listet rundt 120 steder på Shetland som mulige brocher, men RCAHMS (Den kongelige kommisjon for forhistoriske og historiske monumenter i Skottland)[6] mener å ha identifisert totalt 571 kandidater som brocher over hele Skottland. Forsker Euan MacKie, ved hjelp av en mer begrenset definisjon, har foreslått et langt mindre total for Skottland på 104.[7]
Levningene av brochen Kilphedir i Sutherland, omgitt av omfattende jordvoller.
Opprinnelsen til brocher er gjenstand for kontinuerlig forskning. Tidlig på 1900-tallet betraktet de fleste arkeologer at brocher som var residensen til høvdingene i tidlig jernalder, og at de ble bygget av immigranter og av steinbyggere som hadde blitt presset nordover etter først å ha blitt fordrevet av belgiske stammers inntrenging i det som nå er sørøstlige England på slutten av det andre århundre f.Kr. og senere av den romerske invasjonen av sørlige England som startet i 43 e.Kr.[8] Likevel er det nå liten tvil om at brocher med hule vegger var en oppfinnelse i det som nå er Skottland; selv de typene keramikk som ble funnet inne i dem som mest lignet sør-britiske stiler, var lokale hybridformer. De første av de moderne oversiktsartiklene om emnet (MacKie 1965)[9] foreslo ikke, som man vanligvis tror, at brocher ble bygget av innvandrere, men snarere at en hybridkultur dannet fra blandingen av et lite antall innvandrere med den innfødte befolkningen på Hebridene og som bygde dem fra det første århundre f.Kr., og baserte dem på tidligere, enklere, bygdeborger. Dette synet stod for eksempel i kontrast til det til som W. Lindsay Scott argumenterte for,[10] og fulgte Vere Gordon Childe (1935), som selv hadde vært på utforskningen av en unik neolittisk boplass ved Skara Brae på Orknøyene,[11] i synet for en storstilt innvandring til det atlantiske Skottland av folk fra det sørvestlige England.
Også MacKies teori har falt fra favør, hovedsakelig da det fra 1970-tallet var en generell bevegelse i arkeologien bort fra «diffusjonistiske» forklaringer[12] mot de som peker på eksklusivt urfolksutvikling. I mellomtiden antyder det økende antallet – om enn fortsatt svært få – av karbondateringer for primære bruken av brocher (i motsetning til senere, sekundær bruk) at de fleste av tårnene ble bygget i tiden 100-tallet f.Kr. og 100-tallet e.Kr.[13] Noen få kan være fra tidligere, særskilt den som ble foreslått for Old Scatness på sørspissen av Shetland, hvor det er rapportert om et sauebein som er datert til mellom 390 og 200 f.Kr.[14]
Den andre brochen, som det ble hevdet kunne være vesentlig eldre enn det 1. århundre f.Kr., er ved Crosskirk i nærheten av Thurso i Caithness, men en ny gjennomgang av bevisene antyder at det ikke er plausibelt at den kan tildeles en dato tidligere enn 1. århundre f.Kr./e.Kr.[15][16]
Fordeling
Områder med broch i Skottland
Spredningen av brocher er sentrert i nordlige Skottland. Caithness og Sutherland på fastlandet og på øyene nord, Shetland og Orknøyene, har de tetteste konsentrasjonene, men det er mange eksempler vest i Skottland og på Hebridene. Selv om de hovedsakelig er konsentrert i det nordlige Highland og på øyene i vest, forekommer noen få eksempler i regionen Scottish Borders (for eksempel Edin's Hall Broch og Bow Castle Broch), på vestkysten av Dumfries and Galloway, og nær Stirling. I en skisse fra rundt 1560 ser det ut til å være en broch ved elven Annan ved siden av Annan Castle i Dumfries og Galloway.[17] Denne lille gruppen av sørlige brocher har aldri blitt tilfredsstillende forklart, forutsatt at identifisering som mulige brocher er korrekt.
Formål
Den første tolkningen av brocher som ble foretrukket av oldtidsforskere på 1800-tallet, var at de var defensive strukturer, tilfluktssteder for samfunnet og deres husdyr. De ble noen ganger sett på som byggverk av nordboere eller piktere. Fra 1930- til 1960-tallet betraktet arkeologer som Vere Gordon Childe og senere John Hamilton[18] dem som festninger hvor lokale grunneiere hadde makten over en underordnet befolkning.
Festningssteorien mistet støtte blant skotske arkeologer på 1980-tallet på grunn av mangel på støttende arkeologiske bevis. Disse arkeologene antydet at evnen til forsvar aldri var en stor bekymring ved plassering av en broch, og hevdet at de kan ha vært «staselig residens» i sin tid, gjenstander av prestisje og svært synlige demonstrasjoner av overlegenhet for betydningsfulle slekter (Armit 2003). Det manglet likevel bekreftende arkeologiske bevis for denne rekonstruksjonen, og det store antallet brocher, noen ganger på steder som ikke hadde god jord for landbruk, gjør det problematisk.
Brochenes nære grupperinger og overflod i mange områder kan faktisk tyde på at de hadde en primært defensiv eller til og med offensiv funksjon. Noen av dem var plassert ved siden av stupbratte klipper og var beskyttet av store jordvoller, kunstige eller naturlige: Et godt eksempel er ved Burland nær Gulberwick på Shetland, på en klippetopp og avskåret fra fastlandet av enorme grøfter. Ofte er de på sentrale strategiske punkter. På Shetland samler de seg noen ganger på hver side av smale vannstrekninger: Broch of Mousa, for eksempel, ligger rett overfor en annen ved Burraland i Sandwick. På Orknøyene er det mer enn et dusin på kysten av sundet Eynhallow Sound mellom øyene Mainland og Rousay, og mange ved ankomsten til den store havnen i Scapa Flow. I Sutherland er ganske mange plassert langs sidene og ved munningen av dype daler. John Stewart skrev i 1956 at brocher på Shetland var borger satt opp av et militært samfunn for å overvåke og beskytte landskapet og havet.[19] De tørre steinveggene ga en viss beskyttelse mot angripere, selv om mangelen på strategiske vinduer, beskyttelse ved inngangen og det faktum at veggene lett kunne klatres, antyder at for noen var forsvar ikke deres primære formål.[20]
En del arkeologer har vurdert brochenes plassering individuelt og ikke samlet, og tviler på at det noen gang har vært ett enkelt felles formål som hver broch som ble konstruert. Det er forskjeller i posisjoner, dimensjoner og sannsynlig status for brochene i de ulike områdene hvor brochene finnes. For eksempel har det vært landsbyer tilknyttet brochene noen få steder på Orknøyene som ikke har noe tilsvarighet på de vestlige øyene. Plasseringen av brochene på Isle of Mull antyder ikke primært defensive eller offensive funksjoner, da ingen av dem er i dominerende posisjoner, men er begge lett tilgjengelige over et ganske flatt og jevnt terreng.[2]
Strukturer
Dun Telve, broch i Glenelg i Skottland.Inngangen til Clickmin Broch i Lerwick, Shetland.
Vanligvis har brochene en enkelt inngang med et sperrehull, dørsjekker og overliggere. Det er veggceller og det er en hylle (forskyvning i tykkelsen av veggen), kanskje for boliger innrammet i tømmer langs den indre veggen. Det er også en spiraltrapp som slynger seg oppover mellom den indre og ytre veggen og forbinder galleriene.[21] Brochene varierer fra 5 til 15 meter i indre diameter, med 3 meter tykke vegger. I gjennomsnitt har veggene bare overlevd i noen få meters høyde. Det er fem eksisterende eksempler på tårn med betydelig høyere vegger: Dun Carloway på Lewis (Hebridene), Dun Telve og Dun Troddan i Glenelg, Mousa på Shetland og Dun Dornaigil i Sutherland, hvor veggene overstiger 6,5 m i høyden.[22]
Mousas vegger er de best bevarte og er fortsatt 13 m høye; det er ikke klart hvor mange brocher som opprinnelig var reist til denne høyden. Et hyppig kjennetegn er at veggene er gallerier: med en åpen plass mellom, hvor ytre og indre veggmur er adskilte, men bundet sammen med lenkende steinplater; disse koblingsplatene kan i noen tilfeller ha fungert som trappetrinn til høyere etasjer. Det er normalt at det er en celle som bryter av fra gangen ved siden av døren; dette er kjent som vaktcellen. Det er funnet i noen brocher på Shetland hvor vaktcellene ved inngangsgangene er plassert nær store dørsjekksteinene. Selv om det var flere argumenter tidligere, er det nå generelt akseptert blant noen arkeologer at brocher hadde takkledning, kanskje med et konisk tømmertak dekket med takhalm. Bevisene for denne påstanden er fortsatt svært sparsomme, selv om utgravninger ved Dun Bharabhat på Lewis synes å gi støtte for det. Den største vanskeligheten med tolkningen er fortsatt å identifisere potensielle kilder til strukturelt tømmer, selv om frakt av ved og drivved kan ha vært en mulighet.
Svært få av brochene på Orknøyene og Shetland har celler i første etasje. De fleste brochene har avsatser som kan ha gjort det mulig byggingen av en andre etasje av tre og tømmer (oppdaget av oldtidsforskeren George Low på Shetland i 1774), og utgravninger ved Loch na Berie på Lewis kan vise tegn på ytterligere en tredje etasje (eksempelvis trapper i andre etasje som går oppover). Noen brocher som Dun Dornaigil og Culswick på Shetland har uvanlige trekantede overligger over inngangsdøren.[23][24]
Eldre tegning fra 1883 snitt gjennom mureneav Glenbeg broch
Som i tilfellet med Old Scatness på Shetland (nær Jarlshof) og Burroughston på Shapinsay, ble brochene noen ganger plassert nær dyrkbar mark og en vannkilde (noen har brønner eller naturlige vannkilder som bygd innenfor deres sentrale rom).[25] Noen ganger, på den annen side, var brochene plassert i villmarksområder (eksempelvis Levenwick og Culswick på Shetland, Castle Cole i Sutherland). Brochene ble ofte bygd ved sjøen (Carn Liath, Sutherland); noen ganger er de på øyer i innsjøer (som Clickimin på Shetland).[26]
Omtrent 20 brocher på Orknøyene omfatter også små bosetninger med steinbygninger rundt hovedtårnet. Eksempler er Howe, nær Stromness, Gurness Broch i nordvest på Mainland, Midhowe på Rousay og Lingro nær Kirkwall (ødelagt av en bonde på 1980-tallet). Det er «broch-landsbyer» i Caithness, men ellers er de ukjente andre steder.[27]
De fleste brocher er ikke arkeologisk utgravd og undersøkt.[28] Slutten på byggeperioden med brocher ser ut til å ha kommet rundt 100–200 e.Kr.[29][30] De som har blitt ordentlig undersøkt viser at de fortsatte å være i bruk i mange århundrer, med interiøret ofte modifisert og endret, og at de gjennomgikk mange faser hvor de var bebodd og forlatt.
Kulturarv-statur
Høydepunktet til jernalderens Shetland, som er områdene Mousa, Old Scatness og Jarlshof, er på den tentative (forsøksvise) listen i Storbritannia over mulige nominasjoner til UNESCOs programliste for Verdensarven som er steder av enestående kulturell eller naturlig betydning for menneskehetens felles arv. Denne listen, publisert i juli 2010, inkluderer nettsteder som kan bli nominert for inskripsjon i løpet av de neste 5–10 årene.[31][32]
Ny broch planlagt
Caithness-broch-prosjektet ble opprettet i 2013[33] som et prosjekt innenfor eksperimentell arkeologi som har til hensikt å bygge en broch ved å benytte tradisjonelle teknikker for å reise en tørrmur. Hensikten med prosjektet er å vinne en mulig innsikt i hensikten med brocher, bevare og utvikle lokalt håndverksteknikker som å bygge reisverk med tørrmur, og samtidig tiltrekke seg turister. Per 2022 har en lokalisering ennå ikke blitt ansakffet, og finansiering, beregnet til mellom 1 million til 3 millioner pund, har ennå ikke blitt sikret.[34]
Litteratur
Armit, I. (1991): «The Atlantic Scottish Iron Age: five levels of chronology», Proc. Soc. Antiq. Scot. v. 121, ISSN 0081-1564; s. 181–214
Armit, I. (1996): The Archaeology of Skye and the Western Isles, Edinburgh University Press; ISBN 0-7486-0640-8
Armit, I. (2003): Towers in the North: The Brochs of Scotland, Stroud : Tempus; ISBN 0-7524-1932-3
Ballin Smith, B. & Banks, I., red. (2002): In the Shadow of the Brochs, the Iron Age in Scotland, Stroud: Tempus; ISBN 0-7524-2517-X
Fojut, N. (1982): «Towards a Geography of Shetland Brochs», Glasgow Archaeological Journal, v. 9, ISSN 0305-8980; s. 38–59
^ MacKie, Euan W. (Desember 1965): «The Origin and Development of the Broch and Wheelhouse Building Cultures of the Scottish Iron Age», Proceedings of the Prehistoric Society. Cambridge University Press (CUP). 31: 93–146. doi:10.1017/s0079497x00014742. ISSN 0079-497X.
^ Scott, Lindsay (1947): «The Problem of the Brochs», Proceedings of the Prehistoric Society. Cambridge University Press (CUP). 13: 1–36. doi:10.1017/s0079497x00019605. ISSN 0079-497X.
^Parker Pearson, M. & Sharples, N. et al. (1999): Between land and sea: excavations at Dun Vulan, South Uist. Sheffield. ISBN 9781850758808
^Dockrill, S.J., Outram, Z. &Batt, C.M. (2006): «Time and place: a new chronology for the origin of the broch based on the scientific dating programme at the Old Scatness Broch, Shetland», PSAS, v. 136, s. 89-110; ISSN 0081-1564
^MacKie, E.W. (2007): The Roundhouses, Brochs and Wheelhouses of Atlantic Scotland c. 700 BC – AD 500: architecture and material culture. Part 2 The Mainland and the Western Islands. British Archaeological Reports British Series. Oxford.
