Inkpot Award (1982)[5] Eisner Award for Best Cover Artist (2001)[6] Eisner Award for Best Cover Artist (1999)[7] Eisner Award for Best Cover Artist (1994)[7] Eisner Award for Best Cover Artist (1993)[7] Eisner Award for Best Cover Artist (1992)[7] Eisner Award for Best Artist (1989)[8] Harvey Award for Best Artist (1989)[9] Will Eisner Hall of Fame (2023)[10]
Brian Bolland (født 26. mars1951 i Butterwick i Lincolnshire i England)[11] er en britisktegneserietegner, kjent for sin omstendelige og detaljerte strekføring og iøynefallende komposisjoner. I sitt hjemland er mest kjent for å være en av de tegnerne som er mest assosiert med tegneserien Judge Dredd i det britiske seriebladet 2000 AD. Han var spydspissen i den såkalte «britiske invasjonen» av amerikanske tegneserieindustrien på 1980-tallet, og i 1982 tegnet han Camelot 3000 (forfattet av Mike W. Barr) for DC Comics, en maxiserie på 12 hefter som ble produsert for det amerikanske direktemarkedet (som egne seriebutikker).[12] Han har også tegnet Batman: The Killing Joke, skrevet av britiske Alan Moore, som har blitt framhevet som en av de beste Batman-fortellinger noen gang. Han har de siste 20 årene hovedsakelig arbeidet som omslagstegner, først og fremst for DC Comics.
Liv og karriere
Brian Bolland ble født i Butterwick i Lincolnshire i 1951[11] av Albert «A.J.» John, en bonde, og Lillie Bolland.[13] Han bodde de første 18 årene i en liten landsby i nærheten av Boston ved myrene i Lincolnshire, men hadde «ikke noe minne om tegneserier» før han var ti år.[13] Mens amerikanske tegneserier ble importert til Storbritannia en gang rundt 1959, og allerede året etter var han blitt fascinert av Dell Comics' Dinosaurus! og han ble tildrukket av dinosaurer i alle former og størrelser.[13] Serier han leste omfatter «Turok», «Son of Stone» og DC Comics' «Tomahawk», og den var denne begynnende seriesamlingen som inspirerte unge Bolland til å begynne å tegne egne serier da han var rundt ti år gammel. Særlig søkte han superheltserier med «ethvert stort vesen som vagt så dinosaurlignende og trampet på små mennesker».[13] Det førte ham til Batman «som ofte ble plaget av store, merkelige vesener».[13] Så tidlig som rundt 1962 husker Bolland at han oppdaget at «Carmine Infantinos arbeid med «Flash» (på norsk «Lynet») og Gil Kanes på «Green Lantern» (norsk «Grønne Lykt») og «Atom» hadde en raffinement som jeg ikke hadde sett [tidligere]».[12]
Til tross for ulike inspirasjonskilder i tegneseriene har Bolland kreditert grunnen til at han begynte å studere kunst som hobby til en kunstlærer på skolen som «tilsynelatende sa de riktige tingene til meg.»[12] Å vokse opp «som eneste barn i et hus uten kultur» omfavnet han på slutten av 1960-tallet populærkulturen, piratradio, musikk som særlig Frank Zappa, dop, undergrunnspresse som avisen Oz og hele motkulturen, inkludert undergrunnstegneserier som Robert CrumbsZap Comix og lignende.[13] Etter å ha tatt grunnleggende studier i kunst tilbrakte han fem år på kunstskole fra 1969. Å tegne tegneserier var derimot selvlært og han skrev en avhandling på 15 000 ord i 1973 på Neal Adams, en tegner hans lærere aldri hadde hørt om.[11][12]
Mens han fortsatt gikk på kunstskole tegnet og utga Bolland et par fanziner og hans serier ble utgitt i det britiske undergrunnsavisene Friendz, International Times (IT) og Oz.[14] I 1971 tok hans kompis Dave Harwood det «første skritt inn i trykte masseproduksjon med hans RDH Comix» hvor Bolland tegnet omslaget, en tegning av katedralen i Norwich.[15] Samme år ga undergrunnsmagasinet Time Out hans første betalte jobb i å lage «en skikkelig illustrasjon av jazzbassisten Buddy Guy».[14] Mens han var i Norwich tegnet Bolland den første episoden av en parodisk voksenutgave av Little Nemo in Slumberland kalt for Little Nympho in Slumberland, og da han flyttet til Londons Central School of Art and Design i 1973 fortsatte han å tegne disse seriene, hovedsakelig ensidere, for et fanzine kalt Suddenly at 2-o-clock in the Morning.[16]
I 1972 var han tilstede ved en tegneseriekonferanse i Waverley Hotel i London og møtte en rekke nøkkelpersoner i tegneserieindustrien på den tiden, blant annet Dez Skinn, Nick Landau, Richard Burton, Angus McKie og - avgjørende - Dave Gibbons.[17] Bolland og Gibbons ble gode venner. De tegnet hver sin utgave av Powerman, en afrikansk superhelt som blant annet ble solgt til Nigeria. Bollands første hefte var was Powerman #2.[11]. Bolland husker at mens «Dave hadde tegnet hele sin historie og jeg hadde produsert kun noen få sider.»[17] Denne lærdommen, «at Dave kunne produsere en side om dagen... og at jeg måtte gjøre det samme», var et sjokk, men ble "den beste formen for ekserserplass".[17] Etter treningen med Powerman fant han «fast arbeide med å tegne serier, en som var Judge Dredd, og som i 1977-80, viste seg å bli litt av en hit...»[13]
Bibliografi (utvalg)
Blant hans tegneserier:
DC
Batman #400 (1986)
Batman: The Killing Joke, (1988)
Batman Black and White #4 (1996)
Camelot 3000, #1-12 (1982–85)
Justice League of America #200 (sammen med andre tegnere) (1982)
Madame Xanadu #1 (1981)
Mystery in Space #115 (1981)
Outsiders (Metamorpho) #18 (1987)
Strange Adventures, miniserie i 4 hefter, #1 (1999)
Animal Man #1-63 (1988–93), Annual #1 (1993), Deus Ex Machina (2003), Last Days of Animal Man #1-6 (2009)
Aquaman, vol. 3, #39 (2006)
Batman Chronicles #3 (1996)
Batman: Gotham Knights #2-47 (2000–04)
Batman: Legends of the Dark Knight #50, 119 (1993–96)
