Brannen i Chicago 1874 var en bybrann – den 3. på mindre enn tre år – som startet i byens sørlige del. Den brøt ut 14. juli og ødela eller skadet nærmere 900 bygninger, fordelt på 18 kvartaler, innen den ble slukket den påfølgende natt. Omfanget tilsvarte altså omtrent bybrannen i Ålesund 1904. På den måten var den Chicagos nest største, men minst ni branner har krevd flere menneskeliv enn de ca. 20 som gikk tapt nå. Skadene ble anslått til 4 millioner dollar.[1] Brannen hadde mye til felles med den langt større brannen i 1871 og ble som denne aldri oppklart.
Før brannen
Forholdene lignet på dem før bybrannene i oktober 1871, hvorav den siste og største la ca. ⅓ av byen i aske. Som den gang var byen preget av en langvarig tørke, med mindre enn 25 mm nedbør de siste fire ukene før brannen. I tillegg kom temperaturer på opptil 36 °C, og også på branndagen var det over 30 °C.[2] I tillegg blåste en kraftig og trolig meget tørr sørvestvind fra prærien da brannen brøt ut.
Til en viss grad hadde Chicago lært av katastrofen i 1871. Byen hadde innført murtvang i området mellom 22nd Street i sør, Chicago-elven i nord, Halsted Street i vest, og Michigansjøen i øst. Chicagos kanskje viktigste bygning i denne forbindelse, den som huset vannverket, ble således ikke gjenoppbygget med tretak. Men brannen i 1871 hadde skjedd da vinteren stod for døren, og midlertidige trebygninger ble oppført i all hast og fikk lov å stå et år – og mange stod fortsatt i 1874. De fleste trebygningene som hadde overlevd brannene i 1871, stod også – og utenfor området med murtvang fikk de selskap av nye. Og 1871 hadde vist at hvis en brann ble kraftig nok, kunne ikke engang murhus stanse den.
Brannvesenet var trolig bedre rustet enn før katastrofen i 1871, da det var alvorlig svekket etter en oppslitende brann som hadde brutt ut natten før. Men varslingssystemet og teknologien var ikke blitt nevneverdig forbedret siden da – selv om Chicago hadde et moderne brannvesen for sin tid. En viss fordel kan ha vært at vinterlagrene av korn, høy, halm osv. ikke var fulle som de hadde vært i 1871.
Forløpet
Utbruddet
Brannen ble varslet ca. klokken 16.30 i et område kjent som «Cheyenne District», ca. ½ km rett øst for arnestedet for katastrofebrannen i 1871, på østsiden av Chicago-elven sørlige løp. Området bestod av tett trehusbebyggelse og var uberørt av brannene i 1871.
Sentrum i faresonen
Et kompani med svarte brannfolk og visstnok én brannsprøyte var raskt ute, men ikke raskt nok. Brannen hadde allerede nådd en oljefabrikk, hvor 10–12 oljefat stod utenfor. Brennende olje rant utover og førte snart til at hele kvartalet sør for Taylor Street stod i full fyr. Brannfolkene klarte ikke å forhindre at brannen, i likhet med den i 1871, krysset denne gaten med den sterke sørvesten i ryggen – for så bokstavelig talt å utvikle seg parallelt med 1871-brannen: Den rykket nordøstover gjennom trehusbebyggelsen på en front som snart ble utvidet til 2–3 kvartaler. Som i 1871 ble brannen forsøkt stanset ved at en sprengte hus for å lage branngater, og som den gang mislyktes forsøkene. Selv mur- og steinbygninger gikk med. Til dem hørte en av byens fineste bygninger, First Baptist Church.
Ved 1830-tiden hadde brannen spredt seg ca. 1 km nordover til Van Buren Street og østover til Wabash Avenue, som den noe senere klarte å krysse, slik at den nærmet seg Michigan Avenue. Både mot nord og øst hadde den dermed nådd inn i området som hadde brent i 1871. Sentrum var truet nok en gang. Da folk så flammene nærme seg, begynte mange å flykte nordover med det de hadde fått med av eiendeler.
Vendepunktet
Brannfolkene konsentrerte seg om å stanse fremrykningen nordover – og dessuten mot sør, hvor de hadde vinden i ryggen, slik at oppgaven ble lettere tross trehusbebyggelsen. Tross alt hadde murtvangen etter 1871 en virkning. Murbygningene var riktignok ikke brannsikre, bl.a. fordi vindusrutene kunne springe i den intense varmen, eller bli knust av brennende gjenstander som fløy gjennom luften. Deretter kunne inventaret ta fyr. I virkeligheten ble ca. 190 bygninger i mur eller stein ødelagt eller brannskadet. Murbygninger kunne like fullt sinke en brann, og de var mindre følsomme for gnister og brennende trebiter som fløy med vinden. De kunne også brukes til å stanse en brann hvis forholdene ellers lå til rette (i tillegg reduserte de behovet for sagbruk, høvlerier og stabler med planker og takspon, som hadde bidratt til katastrofen i 1871). Ved 22-tiden klarte brannvesenet å stanse brannen fremmarsj nordover ved en solid murbygning på sørsiden av Van Buren Street, like sør for sentrum. I øst gikk Michigan Avenue Hotel med, men enda lenger øst gav Michigansjøen både flankedekning og vann. Og i vest og sør hadde brannvesenet vinden i ryggen. Katastrofen fra 1871 gjentok seg ikke.
Etterspillet
Som i 1871 ble byens ledelse kritisert etter brannen. En var jo klar over at det trolig var de nyoppførte murbygningene sør for sentrum som reddet hjertet av byen. Flere bydeler, også i sørvest, var uberørt av brannene og fortsatt tettpakket med trehus. I tillegg fantes låver, lagerbygninger og åpne plasser som særlig om høsten var fullstappet med høy, halm, korn, kull og andre ytterst brannfarlige tørrvarer. En veltet parafinlampe, en glo fra en peis eller en sigar, gnister fra et damplokomotiv eller fra en fjern præriebrann, barns lek med fyrstikker – eller en forsikringssvindler – kunne når som helst stifte en brann. Og i en tørkeperiode kunne den farlige sørvesten drive en ny storbrann inn mot sentrum. Under slike forhold ville brannvesenet være hjelpeløst, desto mer fordi ledningsnettet i deler av byen var utilstrekkelig selv for datidens dampsprøyter, med 10 cm rør som dessuten var delvis gjengrodd av rust.
Brannårsaken ble aldri funnet – ikke engang hvor brannen oppstod, selv om brannsjefen i sin rapport skrev at arnestedet lå i Fourth Avenue (nå Wabash Avenue). Oljefabrikken lå ved krysset med Clark Street. En polsk-jødisk teppeforhandler var én av flere som var mistenkt for å ha startet brannen – noe han også ble siktet for, men hverken han eller andre ble dømt for brannstiftelse eller uaktsomhet. Det har vært antydet at teppehandleren kan ha vært kjekk å ha som syndebukk – i så fall denne brannens sidestykke til Catherine O'Leary, som i 1871 var blitt offer for en løgnhistorie om at brannen hadde begynt ved at en av hennes kuer hadde sparket over ende en fjøslykt.[3]
Alt i 1872 hadde den nyvalgte borgermesteren – Chicago Tribunes eier Joseph Medill – foreslått murtvang helt ut til datidens bygrenser. Mange protesterte, bl.a. fordi de fattige ikke hadde råd til å bygge slik – og forslaget ble lagt på is. Men etter brannen i 1874 ble det vedtatt. Folketallet vokste voldsomt, og som i Christiania 250 år før – og i atskillig større målestokk – begynte fattigfolket å etablere forsteder like utenfor bygrensen – i billige trehus.
Den enorme befolkningsveksten gjorde at tomteprisene ble skyhøye. Murtvangen gjorde det samtidig mindre risikabelt å bygge i høyden, og etter hvert skulle elevatorer gjøre det mer gjennomførbart.
