Book of Common Prayer (Den allmenne bønneboken) er et grunnleggende skrift i den anglikanske kirke. Dens første utgave avløste de katolske liturgiske forordninger. Den ble utarbeidet og stadfestet i 1549, hovedansvarlig for dens utforming var Thomas Cranmer, erkebiskop av Canterbury. Den ble godkjent av den første Loven om enhet (Act of Uniformity) vedtatt 15. januar 1549[1] og publisert senere samme år. Siden har den gjennomgått visse revisjoner.[2]
Den inneholder tre hovedliturgier, nemlig Morning Prayer («Morgenbønn»), Holy Communion («Den hellige nattverd») og Evening Prayer («Kveldsbønn»). Den legger vekt på bibellesing, siden man syntes det var for lite av det i katolsk tid før den engelske reformasjonen, og således forbeholdt presteskapet ettersom Bibelen var på latin og ikke morsmålet.
Book of Common Prayer er betegnelsen på en rekke beslektede bønnebøker brukt i den anglikanske kirke og av andre kristne kirker som er historisk relatert til anglikanske. Den første bønneboken, utgitt i 1549 under kong Edvard VI av England, var et produkt av den engelske reformasjonen etter bruddet med paven i Roma. Den første bønneboken i 1549 som inneholdt de fullstendige kristne oppleggene for daglig og søndagsgudstjeneste på engelsk. Den inneholdt de nevnte bønnene, og litaniet og nattverd, men også sporadiske gudstjenester i sin helhet: dåp, konfirmasjon, ekteskap, «bønner som skal bes med de syke», og en gudstjeneste for begravelse. Den redegjorde også i sin helhet for proprium, det vil si de delene av gudstjenesten som varierte uke for uke eller til tider daglig gjennom kirkeåret:[3]introitus, kollektbønn og lesningene epistel og evangeliene til søndagens gudstjeneste. Hellige nattverd. Lesninger i det gamle testamente og det nye testamente for daglig bønn ble spesifisert i tabellformat, i likhet med salmene og kantilene.[4]
Book of Common Prayer har hatt stor innflytelse for en rekke andre kirkesamfunn. Selv om det er teologisk annerledes, står språket og flyten i tjenesten til mange andre kirker i stor gjeld til bønneboken. Spesielt har mange kristne bønnebøker lent seg på kollektbønnen på sødagstjenestene – for det meste fritt oversatt eller til og med «tenkt på nytt»<ref<Neill, Stephen (1960): Anglicanism, London: Pelican/Penguin; s. 69.</ref> av Cranmer fra et bredt spekter av kristne tradisjoner, men består også av en rekke originale komposisjoner – som er allment anerkjent som mesterverk av komprimert liturgisk konstruksjon.[5]
^Careless, Sue (2003): Discovering the Book of Common Prayer: A hands-on approach (Volume 1: Daily Prayer), Toronto: Anglican Book Centre Publishing, ISBN 1-55126-398-X; s. 26.
