Marcus Aurelius i toga, et antrekk som bare frie romerske menn som var fylt 17 år, fikk kle seg i.
Bonus pater familias (latin: «den gode familiefar») er et juridisk gjennomsnittsmenneske; en tenkt person som ville handlet fornuftig i en gitt situasjon. Man sammenligner da skadevolders handlemåte med hvordan en alminnelig forstandig person ville ha opptrådt i en tilsvarende situasjon. I fransk juridisk terminologi lever uttrykket videre som bon père de famille.[1]
Pater og mater familias
Språklig var genitiv av latin familia være familiae i klassisk latin, men her brukes familias som er en arkaiskkasusendelse.[2]
I Romerriket hadde pater familias uinnskrenket makt (patria potestas) over alle familiens medlemmer - ektefelle, barn og alle nåværende og frigitteslaver. Husstanden var personifisert både i det mannlige overhodet pater familias og i genius. Denne guddommen ble dyrket både ved ofringer på et særlig alter, og ved æresbevisninger til pater familias.
Det forundret grekerne at en voksen romer, enten han var gift eller ei, ikke kunne bli romersk borger før faren hans var død. Inntil da bestemte faren over ham. Pater familias kunne drepe sønnen sin uten å straffes for det. Den eneste som var mann og romer fullt ut, var enten selv familieoverhode (pater familias) - eller foreldreløs.[3]
Hans kvinnelige motstykke var mater familias med det privilegium å være husholdningens høyest rangerte kvinne. Hennes guddommelige personifikasjon var Juno som i likhet med genius ble dyrket i husstanden. Juridisk var romerinnen mer undertrykt enn en gresk kvinne, men i mye større grad synlig i samfunnet. Mater familias holdt til i husets sentrum, atriet, i motsetning til grekerinnen som ble gjemt unna i kvinnenes del av huset. Romerinnen var sin manns ledsager, ikke hans trell; men mens han deltok i offentlige anliggender, utfoldet hans kone seg i hjemmet.[4]
