Blanc de Chine (fransk: «kinesisk hvit [porselen]», «hvit fra Kina») er den tradisjonelle europeiske betegnelse for hvit kinesisk porselen fra fylket Dehua i den kinesiske kystprovinsen Fujian. Den er også kjent som Dehua-porselen. Området er rikt på kaolin, som inngår i porselensproduksjon.
Fylket Dehua er fra gammelt av kjent for sitt porselen.
Noen særlig viktige porselensbrennovner i fylket stod i byen Qudougang. Men det var også mange andre ovner, i Jiachunling, Dalongkou, Neiban, Weiban, Houyao, Shipaige, Taipinggong og Wangyangkeng. Hvis man medregner noen nabofylker, er det funnet i området over 180 steder der det var (tildels er) porselensbrennovner.[trenger referanse] De eldste har røtter tilbake til Song-dynastiets tid.[trenger referanse] De to viktigste funnstedene er Qudougong (屈斗宫) og Wanpinglun (碗坪仑). Wanpinglun er den eldre av de to. Porselensbrenneriene i Qudougong (Qudougong Dehua yao yizhi, 屈斗宫德化窑遗址) ble i 1988 tilføyd på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
Porselensovnene i Dehua produserte ikke bare blanc de Chine, men også varianter dekorert med blå glasur. Det antas også at den porselenstypen som gjerne kalles Marco Polo qingbai ble produsert i stor utstrekning i Dehua og noen omliggende fylker.[trenger referanse]
Det er i lange tider blitt produsert porselen som middagsserviser, lysestaker, sparegriser, fotorammer, smykkebokser, blomstervaser, hagedekorasjoner, figurer, statuer og meget annet. Dehuas produksjon utgjorde en relativt stor andel av kinesisk eksportporselen som ble handelsvare i stor stil allerede under Mingdynastiet men særlig under Qing-dynastiet, og som gikk både til Vesten og til Japan og andre land i Det fjerne østen. Fylket Dehua ligger nær den tidligere så store og viktige havnen i Quanzhou, som i lange tider var Kinas viktigste internasjonale handelshavn. Dette har også bidratt til at nettopp dette porselenet fikk en såpass stor utbredelse.
Porselenet er blitt masseprodusert siden Ming-dynastiet (1368–1644), og er fortsatt i produksjon. Store mengder ble sendt til Europa som kinesisk eksportporselen i første halvdel av 1700-tallet, og den ble etterapet av produsenter i Meissen og andre steder. Den ble også eksportert til Japan i store mengder.
Fargevarianter
Siden Mingperioden ble porselenet herfra gjennomgående produsert på en måte som gav den fusjon mellom glasering og underlag som tradisjonelt omtales som elfenbeinshvit eller melkehvit. Det er et særlig karakteristikum ved Dehua-porselenen at den inneholder en nokså liten del av jernoksid, noe som tillater at den brennes i en oksiderende atmosfære til en farge som er varm hvit eller blek elfenben.[trenger referanse] Denne fargen gjør den lett kjennelig, og den er ganske forskjellig fra porselenet fra de keiserlige brennover i Jingdezhen. Jingdezhenporselenet inneholder mer jern, og må brennes i reduksjon (det vil si i en atmosfære med karbondioksid) hvis den ikke skal ende med en skjemmende stråfarge.[1]
Dehuaporselen er som regel helt hvit eller kremfarget, og ubemalt. Under Kangxiepoken, da de i ettertid mest verdifulle produktene ble til, fremhersket et rosa-kremfarget skimmer, mens det under Qianlong-keiserens regjeringstid snarere kunne være en svak blålig tone i porselenet herfra.
Datering
Presis datering av blanc de Chine fra Ming- og Qing-dynastiene kan by på store utfordringer hvis fargene er like. Dette skyldes særlig den strenge konservatisme i utformingen, slik at produsentene kunne holde fast på en utforming i flere tiår, ja, århundrer.[trenger referanse] Det produseres enn i dag blanc de Chine-figurer (for eksempel Guanyin- og Maitreya-figurer) som er temmelig like dem som ble til under Ming-dynastiet.
Enkelte porselenskunstnere signerte sine arbeider med sine segl. Blant dem er He Chaozong, fra den sene Mingtiden.
Referanser
^N. Wood: Chinese Glazes: Their Chemistry, Origins and Re-creation, A & C Black, London, and University of Pennsylvania Press, USA, 2007
Litteratur
Ayers, J and Kerr, R., (2000), Blanc de Chine Porcelain from Dehua, Art Media Resources Ltd.
Moujian, S., (1986) An Encyclopedia of Chinese Art, p. 292.
Shanghai Art Museum, Fujian Ceramics and Porcelain, Chinese Ceramics, vol. 27, Kyoto, 1983.
Kato Tokoku, Genshoku toki daijiten (A Dictionary of Ceramics in Color), Tokyo, 1972, p. 777.
