PROFILBARU.COM

Bindingsverk, fra tysk *Lexicon der gesamten Technik*, 1904. a: Svill. b og c: Stolpe eller stender. d: Stolpe i møte med tverrvegg (Tysk: Bundständer). e: Skråstiver, skråbånd. f og g: losholt. Remmen (toppsvillen) mangler forklarende bokstav.

Bindingsverk er en byggemåte for vegger i trehus. Bindingsverket er en skjelettkonstruksjon som enten trenger utfylling i hulrommene eller kledning på en eller begge sider for å danne en tett vegg mellom ute og inne.

På folkemunne brukes ofte betegnelsen reisverk, som i fagspråk betegner en annen byggeteknikk. Bindingsverket består av vertikale stendere eller stolper, som står på en horisontal svill og bærer en horisontal rem (ramstykke). Remmer på begge langsider av bygningen bærer bjelker for øvre etasje eller sperrebind for takverket. Veggen av bindingsverk er ofte supplert med skråavstivning, spikerslag, losholter og utlekting. Eldre bindingsverk var laget av firhogd tømmer i grove dimensjoner, fra 5 til 8 tommer. Trevirket var i Europa ofte eik, i Norge furu eller gran. Delene ble sammenføyd med tapping, bladning og kamming, i eldre tid uten bruk av spiker, men med trenagler. Illustrasjonen fra det tyske Lexikon der gesamten Technik viser bindingsverk slik det også ble konstruert i Norge.

Bindingsverk er utbredt i hele Vest-Europa, hvor det ble utviklet i middelalderen, antagelig med utgangspunkt i forhistoriske stolpekonstruksjoner. I land med lang tradisjon for bindingsverk ble fagene opprinnelig fylt med leirklint flettverk av vidjer og tynne trestaver. Fra senmiddelalderen ble leirklining i byene avløst av utmurt bindingsverk, utfylt med murverk av tegl med mørtel eller leire i fugene. Leirklining var i bruk i landdistriktene til etter 1900, men fikk aldri innpass i Norge. Trevirket i utmurt bindingsverk var i eldre tid synlig, men tømmeret kunne males og murverket kalkhvittes.

Utmurt bindingsverk i Norge

I Norge var bindingsverk relativt ukjent til Christiania fikk murtvang i 1624, med dispensasjon for utmurt bindingsverk. Her ble det den mest utbredte byggemåten, og bare i Christiania, forstedene og de nærmeste landdistriktene fikk det ordentlig innpass i folkelig byggeskikk, nesten alltid med utmuring i tegl. Ved branntakseringen i 1766 hadde omkring 50 % av bygårdene i Christiania forhus av utmurt bindingsverk. Etter hvert ble det vanlig å pusse eller forblende bindingsverket med murverk for å skape en illusjon av en massiv murvegg. På 1800-tallet ble utmurt bindingsverk i enkelte byer supplert med utvendig bordkledning.

Moderne bindingsverk

På 1800-tallet ble bindingsverk med bordkledning på én side vanlig i landbruksbebyggelse over hele landet, og på 1900-tallet utkonkurrerte det lafting som byggemåte for bolighus i tre. Forutsetningen for utstrakt bruk av uisolert bindingsverk i boliger var at bygningspapp kom på markedet mot slutten av 1800-årene. Pappen gjorde veggen vindtett, og med papp på begge sider av bindingsverket ga hulrommet med stillestående luft en forholdsvis effektiv varmeisolasjon. Bygningsloven av 1924 forutsatte to lag panel på hver side av bindingsverket, og papp mellom begge lag panel. Men bindingsverk ble i første halvdel av 1900-årene fortsatt laget av forholdsvis grove materialer med firkantet tverrsnitt 4" x 4" eller mer, og med kompliserte tømmerforbindelser som tapping, kamming, overbladning og forsatser. I 1941 ble det tillatt å redusere stolpetverrsnittet til 2" x 4".

Fra rundt 1950 fikk vi det moderne lette bindingsverket etter amerikanske forbilder, med sivilingeniør Olav Selvaag som pådriver. Det hadde mer tettstilte stolper med spinklere dimensjoner, og rene spikerforbindelser istedenfor de eldre tømmerforbindelsene. Omtrent samtidig kom varmeisolerende mineralull på markedet, først glassvatt som gav navn til nåværende Glava fabrikker, løst eller innsydd i matter av svart papp. Omkring 1960 ble limte vattplater av glassvatt eller av steinull (Rockwool) dominerende som isolasjonsmateriale. Platetykkelse og format ble tilpasset vanlige dimensjoner på bindingsverket, slik at isolasjonen fylte alle hulrom mest mulig effektivt. Utsiden av isolert bindingsverk ble kledd med vindtett papp og ett lag bordkledning, mens innsiden fikk pløyde bord, synlige eller kledd med plater. Isolasjonen kunne gi store temperaturforskjeller mellom interiør og eksteriør. Hvis inneluft med høy absolutt fuktighet da trengte ut i isolasjonen, kunne fuktigheten kondensere i den kalde sonen av isolasjonslaget og i verste fall fryse til is. For å hindre dampdiffusjon og kondens måtte isolerte vegger få en damptett diffusjonssperre bak kledningen på den innvendige siden. Diffusjonstett papp med et belegg av asfalt og tynn plastfolie ble fra omkring 1970 avløst av tykkere plastfolier.

Bindingsverktradisjon på UNESCO sin liste

Fransk bindingsverktradisjon kom i 2009 på listen over mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv. De skriver at det er en tredimensjonale utforming av komplekse trebygninger. Denne tradisjonelle ekspertisen strider mot moderne standardisering ved å vektlegge byggerens rolle i byggeprosessen og gi en kreativ impuls til selve konstruksjonene. Scribing er en del av de grafiske prosessene som er brukt i Frankrike siden det trettende århundre å som gjør det mulig å finne bygningsdesignets faktiske volumene (uten bruk av dataverktøy), dens sammen monteringer og egenskapene til trekomponentene. Det ble undervist som et spesialfag og er ganske forskjellig fra de andre arkitekturens teori og praksis. Gjennom denne prosessen kan snekkeren bestemme alle komponentene før de bygges, uansett hvor komplekse de er, og dermed være sikker på at alle delene i sammenstillingene vil passe perfekt sammen når bindingsverket bygges. Snekkere som er medlemmer av faglaug, anerkjenner at tradisjonen har en symbolsk og initierende betydning som forblir en hemmelighet. Spesialopplæring i scribing er tilgjengelig i flere opplæringssentre og bedrifter.^[1]

Referanser

^ «UNESCO - Scribing tradition in French timber framing». ich.unesco.org (på engelsk). Besøkt 5. desember 2022.

Se også

Litteratur

Broch, Theodor: Lærebog i Bygningskunsten. Christiania 1848.
Harris, Richard: Discovering Timber-framed Buildings. Princes Risborough 1995.
Jensen, Chr. Axel: Dansk Bindingsværk fra Renæssancetiden, København 1933.
Kayser, Kjeld: Københavner bindingsværk. København 1985.
Roede, Lars: Byen bytter byggeskikk – Christiania 1624-1814, Oslo 2001, s. 216-235 og 337-364.
Roede, Lars: Myten om murbyen – Christiania 1624-1814, Oslo, Pax Forlag A/S 2021, s. 62–77 og 213–239.
Steensberg, Axel: «Bindingsværk». I: Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, Oslo 1957. Bind 1, s. 546-554.
Holmgren, J., Ole Landmark og Arne Vesterlid (red.): Husbygging, Oslo 1945, bind 3, s. 1-69.