Bernhard Heinzmann var prest for bispedømmet Augsburg. Allerede som kapellan i Starnberg vendte han seg mot tidens anti-franske polemikk, og fremholdt at også franskmennene var en del av Guds skaperverk. Selv om han ble utsatt for stadige fysiske trusler, preket han mot «Vergötterung Hitlers» (guddommeliggjørelse av Hitler) og mot nazismens «Rassenwahn» (rasegalskap).
Etter at han forsøkt å bilegge en strid etter at et mannskor tilknyttet et håndverkerlaug fremførte en anti-italiensk sang, og brukt som argument at den katolske kirke er et internasjonalt kirkesamfunn,[3] kom det til meget sterk motstand mot ham. Hans foresatte omplasserte ham flere ganger i håp om at situasjonen skulle roe seg.
På Helligtrekongersdag i 1941, da han var sognevikar i Kronburg-Illerbeuren, ble han arrestert i prestegården og bragt til varetektsfengselet i Augsburg. Derfra ble han i november 1941 sendt til KZ Dachau. Derfra ble han, under henvisning til de nazistiske myndighetenes såkalte Aktion 14f13-bestemmelse, sendt til NS-Tötungsanstalt Hartheim i Schloss Hartheim ved Alkoven i nærheten av Linz i Oberösterreich, og drept i gasskammeret der den 10. august 1942.
Otto Knab: Der Märtyrer von Böhmenkirch: Pfarrer Bernhard Heinzmann, herausgegeben vom Katholischen Pfarramt Böhmenkirch (Hektographie) 1975.
Helmut Moll (Hrsg.) im Auftrag der Deutschen Bischofskonferenz: Zeugen für Christus. Das deutsche Martyrologium des 20. Jahrhunderts, 6. erweiterte und neu strukturierte Auflage 2015, ISBN 978-3-506-78080-5, S. 68-72.
Helmut Moll: Martyrium und Wahrheit. Zeugen Christi im 20. Jahrhundert (Weilheim-Bierbronnen 2005; 5. Auflage 2012).
