Bergjunker (Saxifraga paniculata) er en flerårig urt i sildrefamilien.
Levevis
Bergjunker er en flerårig urt med tuevekst og med frøreproduksjon. Frøene spres trolig nokså passivt. Den har tuet vekst med mange små, stive bladrosetter. Blomstene er hvite og sitter i åpne, smale topper i enden av den forgrenete stengelen. Planten vokser på berghyller og i fjellsprekker, ofte på kalkholdig grunn.[3][4]
I Norge er den sørlige underarten kjent fra ca. 24 lokaliteter i Hjelmeland og Suldal, mens den nordlige er kjent fra åtte steder i Saltdal og Fauske og ett sted i Nordreisa. Den er i tilbakegang, noe som kan skyldes klimatiske årsaker, som økt snødekke og høyere temperaturer.[1]
Generasjonstida er satt til 20 år, dvs. en vurderingsperiode på 60 år. Se artens underarter for informasjon om økologi og trusler.
Bergjunker forekommer i tre vidt atskilte områder i skandinaviske (norske) fjell, én i Ryfylke i Hjelmeland og Suldal (ca. 24 lokaliteter i to adskilte grupper med ca. halvparten av forekomstene i hver), én i Salten i Saltdal og Fauske (ca. 8 lokaliteter i én gruppe), og en enkeltlokalitet i Nordreisa. Det er rimelig å anta at de fleste individer trolig finnes i små og relativt isolerte delpopulasjoner uten store muligheter for at delpopulasjoner rekoloniseres om de dør ut. Artens utbredelse vurderes derfor å være trolig kraftig fragmentert. For udokumenterte rapporter fra Stordal og Kåfjord, se de to underartene og Artskart.
En molekylær undersøkelse støtter en oppdeling i en nordnorsk og en sørnorsk underart: nordlig bergjunker subsp. laestadii og sørlig bergjunker subsp. paniculata. Den nordlige underarten har tilknytning over Nord-Atlanteren til Island, Grønland og Øst-Canada. Den sørlige har tilknytning sørover til fjell i Mellom- og Sørøst-Europa. Arten har dermed høyst trolig hatt to helt ulike innvandringsveier til Norge, en fra vest til Nord-Norge, og en fra sør til Sørvestlandet.
Bergjunker som art er utbredt i Kaukasus (en tredje underart), Sentral-Europa, Norge, Island, Grønland og Nord-Amerika.
Bergjunker vurderes i 2021 som sårbar (VU) på grunn av et begrenset forekomstareal og en trolig kraftig fragmentert utbredelse i kombinasjon med pågående nedgang i forekomstareal, kvalitet og areal av artens habitat, antall delpopulasjoner og antall reproduksjonsdyktige individ. Dette er en nedgradering fra sterkt truet (EN) i forrige rødlistevurdering på grunn av tilpasning til regler.[2]
^C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 172–173. ISBN82-512-0355-4.
.jpg)
