Bekkeniøye er en art i gruppen niøyer. Det er den eneste rene ferskvannsarten blant niøyene i norske farvann, og er ellers utbredt i mesteparten av Vest-Europa fra den franske middelhavskysten i sør til Finland i nord.
Kjennetegn
Bekkeniøye er som voksen fra rundt elleve til sytten cm. lang og har kontakt mellom de to ryggfinnene. Den er blågrønn på ryggen med gule sider og hvit buk, og skiller seg fra elveniøye med å mangle mørke prikker på buken. Bakerst på sugeskiven har den 7-10 spisse tenner.
Levesett
Bekkeniøye lever hele livet i ferskvann, og foretar få eller ingen vandringer. Larvene driver til tider noe med strømmen før de slår seg ned i bunnen og lever filtrerende av mikroalger og detritus. De lever nedgravde i elvebunnen som ammocoetes-larve i mellom seks og seks og et halvt år før metamorfosen inntreffer. Blant parasittiske niøyer foregår metamorfosen og kjønnsmodningen på forskjellige stadier i livet, men hos ikke-parasittiske arter, som overhodet ikke tar næring til seg som voksne, skjer dette samtidig. Perioden i livet da de kun lever av opplagsnæring strekker seg over seks til ni måneder, og begynner med starten på metamorfosen, derfra til gytevandringen og til slutt selve gytingen, hvoretter de gradvis blir svakere og dør. Ettersom det i løpet av hele denne tiden ikke forekommer næringsinntak, må energireservene som voksenlivet og gytingen krever få tilstrekkelig med tid til å akkumuleres i det tidligere livsstadiet. Som en tilpasning til dette er tiden som larve hos ikke-parasittiske arter forlenget i forhold de parasittiske formenes, og de lever som larver hele to år lengre enn elveniøyet, som er den arten som står bekkeniøyet nærmest og som kan være vanskelig å skille fra ens mindre slektning både som larve og den første tiden som voksen. Konsekvensen er at larvene til bekkeniøyene blir betydelig større enn larvene til elveniøyet. Dette utjevner seg imidlertid i løpet av metamorfosen, hvor de voksne bekkeniøyene ender opp som betraktelig mindre og lettere enn de var før forvandlingen satte inn, for å konsentrere reservene i en mindre kropp. I tillegg tilbakedannes fordøyelsessystemet og hos hunnene går flere av de umodene eggene med til å holde kroppen i gang, slik at deres fruktbarhet reduseres noe i forhold til de parasittiske slektningene.
Ved å forlenge den relativt beskyttede tilværelsen som larve og deretter gå direkte over til gytingen som voksne, har de eliminert den frittlevende fasen av livet som involverer jakten på næring, opphold i åpent vann og hav frem til kjønnsmodningen inntreffer og de må migrere til tilfredsstillende gyteplasser, en fase som er preget av høy dødelighet. Overlevelsesprosenten hos bekkeniøyet og de andre ikke-parasittiske artene er av den grunn høyere enn hos deres parasittiske forfedre.
De voksne individene kommer opp fra bunnen og svømmer oppstrøms til gyteplassen om natten sent på våren. Gytegropen blir gravd på sand- eller grusbunn på grunt, rennande vann (0,2-3 m vannføring i sekundet), og de gyter i grupper på 2-30 individer. Som oftast blir eggene til en hunn befruktet av 2-3 hanner. Alle dør etter gytingen. Eggene klekkes etter en knapp uke.
Opprinnelse
At bekkeniøynene har en anadrom og parasittisk fortid gjenspeiles både i deres nære slektsskap med elveniøyet, og tilstedeværelsen av ubrukelige horntenner på både tunge og sugeskive samt spyttkjertler som inneholder et antikoagulerende sekret. Kjønnsmodning samtidig med metamforfosen, og en voksentilværelse uten næringsinntak, har oppstått hos forskjellige arter flere ganger uavhengig av hverandre, selv om det også finnes tre slekter, f.eks. havniøye, hvor det utelukkende forekommer parasittiske arter. Hos en norditaliensk art, Lampetra zanandreai, som heller ikke tar til seg næring som voksen, har man til og med funnet enkelte hunner hvor modningen av kjønnsorganene var langt fremskreden allerede før metamorfosen var påbegynt.
Synonymer
Referanser
Eksterne lenker
.jpg)
