Barking er en forstadsby øst i Stor-London, England. Den ligger i Londondistriktet Barking and Dagenham, ved elven Roding. Den ligger 14,2 km øst for Charing Cross, og er et av 35 betydelige sentre identifisert i Londonplanen (utviklingsstrategien for Stor-London).[1] I henhold til folketelling i 2011 er befolkningen i Barking på 48 340 innbyggere, noe som også inkluderer kretsene Abbey, Eastbury, Gascoigne og Longbridge.[2] For Barking og nabobyen Dagenham til sammen er folketallet 185 911 innbyggere, en økning på 13,4 prosent og rundt 22 000 flere enn i 2001.[3]
Barking var historisk sett en fiske- og jordbruksbosetning i grevskapet Essex og dannet et gammelt sogn. Dens økonomiske historie er karakterisert av en endring til grønnsaksmarked, og industriell utvikling i sør mot elven Themsen. Jernbanestasjonen åpnet i 1854 og har blitt betjent av Londons undergrunnsbane siden 1908. Som en del av Londons vekst i forstedene på 1900-tallet, har Barking ekspandert betydelig og fått en vekst i befolkningen, hovedsakelig grunnet utviklingen av London fylkestings eiendom ved Becontree på 1920-tallet, og den ble en bykommune (municipal borough) i 1931. Den har utgjort en del av Stor-London siden dens annektering i 1965. I tillegg til omfattende og boligområde med relativ lav befolkningstetthet, utgjør byens sentrum et kommersielt distrikt med store butikker og forretninger, skjønt fokuset nå rundt 2016 er på fornyelse. De tidligere industriområdene i sør er ombygd til byfornyelsen Barking Riverside.[4]
Etymologi
Stedsnavnet Barking er avledet fra angelsaksiske Berecingas i betydningen enten «bosetningen/gården eller ætten til Bereca» eller «bosetningen/gården ved bjørketrærne». I 732 var byen omtalt som Berecingum og var kjent for å ha betydningen «boligene blant bjørketrærne».[5] Ved 1086, da byen ble omtalt i Domesday Book, ble stedsnavnet gjengitt som Berchingae.[6]
I moderne engelsk finnes verbet «to bark», å bjeffe, og henvisningen «barking» er kort for «barking mad», bokstavelig «bjeffende gal», skjønt det nærmeste norske uttrykket er «hoppende gal». En folkelig forklaring på uttrykket er at det hevdes at det var et sinnssykehus tilknyttet klosteret Barking Abbey i middelalderen, men uttrykket oppsto ført på 1900-tallet.[7] En mer sannsynlig avledning er den åpenbare sammenligningen av en sinnssyk person med en rasende hund.[8]
Historie
Vilhelm Erobreren tilbrakte noe tid i Barking rett etter erobringen av England i 1066. Han bodde på stedets kloster, Barking Abbey, mens han ventet på at Tower of London skulle bli ferdig. Barking Abbey ble grunnlagt i 666 av Erkenwald, som senere ble biskop av London. Det ble ødelagt av danene omkring 870, og gjenoppbygget omkring et århundre senere av kong Edgar. St. Margarets kirke er fra normannisk tid. Kaptein James Cook giftet seg med Elizabeth Batt i denne kirken.
Byen oppsto som en fiskerlandsby. Det er usikkert når dette skjedde, men det var senest i tudortiden. Fiskerne forsynte Londons markeder, og en del fisket så langt unna som Island. Sam Hewitt (født 1802) drev Short Blue Fleet, som var Englands største fiskerflåte på den tiden, fra Barking.
Ved munningen av Roding, i Barking Creek, ligger et stort kloakkrenseverk som tar imot kloakken fra en stor del av London.
Fengselsreformatoren Elizabeth Fry er gravlagt på kvekernes kirkegård i Barking.
Kommunikasjon
Barking stasjon betjener både jernbanen og Londons undergrunnsbane.
Referanser
Litteratur
- Trotter, W.E. (1849): «Barking» i: Select Illustrated Topography of Thirty Miles Around London, London, OCLC 681272905
- Walford, Edward (1883): «Barking» i:Greater London, London: Cassell & Co., OCLC 3009761
Eksterne lenker
