Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.
Plantene Musa acuminata og hybridenMusa x paradisiaca er de som gir bananer som blir eksportert fra dyrkingsområdene til blant annet Norge.
Den fruktbananen som blir solgt i de fleste fruktdisker i Norge er Cavendish-banan. Den er stor og gul og inneholder rundt 110 kcal. Den viktigste grunnen til at det er den mest populære importbananen er at den er svært motstandsdyktig mot sykdommer. Dette er en mutert banan som ikke har frø – den kan bare formere seg ved rotskudd.
Kokebanan blir også kalt melbanan. Den kommer fra Sør-Amerika, Afrika og India og er nærmest som basisføde å regne i disse områdene. Det eneste som kan minne om en vanlig banan er navnet og fasongen.
Minibanan blir også kalt eplebanan og er mye mindre enn vanlige bananer – vanligvis ca 7–10 cm lang, men like tykk som en vanlig banan.
Rød banan er en relativt ny sort fruktbanan. Den er noe mindre enn vanlig banan. Denne modnes også naturlig under distribusjon. Skallet er litt tynnere enn på vanlig banan, rød-grønt før bananen blir helt moden, og går over til brun-rødt etter hvert som den blir moden.
I Norge spises som regel banan ubearbeidet som en frukt, enten rett fra skallet eller oppskåret i desserter som banansplitt, i frokostblandinger eller som pålegg.
I land som dyrker banan er anvendelsesområdet videre. Der lages det blant annet bananchips og kokebananen brukes i flere matretter. Frukten kan moses for å lage syltetøy eller blandes i milkshake eller jus fra andre frukter. Det finnes også bananketchup, syltebanan, bananeddik, bananvin og -øl og ulike andre banandrikker.
Også bananblomsten kan brukes i matlaging. I Sørøst-Asia blir den brukt både rå og kokt i supper og karriretter. Den myke kjernen inni bananstammen blir også brukt, særlig i burmesisk matlaging. Av melbanan blir det dessuten laget mel.
Det er også vanlig å bruke bananbladene til å servere mat på, som en slags tallerkener.
Bananen i østlig medisin
Ifølge det indiske medisinsystemet ayurveda bør frukten ideelt spises på tom mage – om morgenen. Ifølge Ayurveda vil den da ha en utrenskende effekt på kroppen. I asiatiske land er det uvanlig at folk spiser bananer om kvelden.[trenger referanse]
Næringsinnhold og smak
Det finnes mange hundre sorter banan, men de kan deles inn i to grunnsorter: vanlig fruktbanan og kokebanan. Bananer inneholder fiber, A-, B-, C- og E-vitaminer. De inneholder også mineralenefosfor, kalium, jern og sink. En stor andel er karbohydrat, men hele 74 % er vann. I en umoden banan er størsteparten av karbohydratene stivelse, men etter hvert som den modner, blir stivelsen omdannet til sukker, slik at stivelse til slutt bare utgjør 1-2 % av frukten.
Smaken og konsistensen på mange typer bananer avhenger av hvilken temperatur de modnes ved. Bananer blir ødelagt og grå ved lave temperaturer og kjøles bare ned til 13,7 °C under transport. Det er derfor viktig at man i husholdningen ikke oppbevarer banan i kjøleskap, men oppbevarer den i romtemperatur.
Næringsprofil
Et stort eksemplar av Cavendish-typen. Majoriteten av bananene som omsettes på verdensmarkedet er av typen Cavendish.
Frukten av en vill banantype, som er tykk, rund og har store frø.
Foto: Warut Roonguthai
Bananen ble domestisert i Sørøst-Asia, der det fremdeles vokser mange ville varianter. De eldste sporene etter banandyrking er funnet på Papua Ny-Guinea og er mellom 7 000 og 10 000 år gamle.[1] Bananen ble innført til Midtøsten på 600-tallet av arabiske handelsmenn, ifølge enkelte vitenskapsmenn også til Afrika, mens funn av tre tusen år gamle bananfytolitter fra Kamerun og lingvistiske bevis på Madagaskar kan tyde på at den nådde verdensdelen tidligere.[2][3]
Tidlige bananer var mindre banansorter enn de som blir eksportert i stor skala i dag, og det arabiske ordet for finger, banan, kan være opphavet til navnet på frukten som vi bruker i norsk og flere andre språk. Ordet ble spredt fra Vest-Afrika av besøkende spanjoler eller portugisere, som tok plantene med seg til Amerika på 1500-tallet.
Bananhandel har spilt en enorm rolle i økonomien i Mellom-Amerika, der mange i offentlig administrasjon har skodd seg på lukrative avtaler med store, utenlandske fruktimportører. Dette medførte mye korrupsjon, og bananselskapene fikk langt på vei kontroll over styresmaktene i flere av disse landene. Derfor blir de noen ganger kalt bananrepublikker, et ord som ble brukt første gang av den amerikanske forfatteren O. Henry i 1910.[trenger referanse]
De første bananene ble importert til Christiania i Norge i september 1905.[4][5] Lasten inneholdt 50 bananstokker, med om lag 2000 kilo bananer. Bananene kom
fra Kanariøyene, via Elders & Fyffes avdeling i Hull i England. På vei over Nordsjøen ble de grønne bananene pakket godt inn i halm, for at de ikke skulle skades av slingringer (roll) i båten.
Norsk importør var firmaet til Christian Marius Emil Matthiessen. Dette firmaet ble etablert i juli 1886 for å drive trelasthandel og leverte i en periode kassebord til det engelske selskapet, som trengte disse til banantransporten. Da firmaet ble utkonkurrert av finske og svenske trelastfirma, forsøkte de seg i stede med bananimport. Dette ble starten på firmaet
Bama.
Etter den første vellykkede importen ble det gjort forsøk med å videresende modne bananer fra Christiania til andre byer, som Stavanger.[5] Den lange sjøreisen gjorde imidlertid at dette var lite vellykket, og dyre bananer kunne ikke alltid brukes en gang til dyrefôr når de kom fram. Som et alternativ opprettet en i stedet nye lokale selskap som importerte direkte. I Stavanger ble firmaet A/S Banan registrert 24. desember 1908. De første
bananene kom til byen samme år. Transporten gikk fra Kanariøyene til Southampton i England med dampbåt, deretter til Hull med damplokomotiv og endelig til Stavanger med dampbåt. Etter å ha blitt modnet, ble bananene
distribuert til lokale butikker ved hjelp av hestetransport.
I 2008 ble det importert 83 000 tonn bananer til Norge, og hver nordmann spiste i gjennomsnitt om lag 96 bananer.[6]
