Baibars (arabisk: الملك الظاهر ركن الدين بيبرس البندقداري, al-Malik al-Ẓāhir Rukn al-Dīn Baybars al-Bunduqdārī), født ca 1223/1228, død 1. juli1277 i Damaskus), vanligvis kjent som Baibars eller Baybars (بيبرس ), kallenavn Abu al-Futuh (أبو الفتوح), var kiptsjaktyrker som ble mamelukksultan av Egypt og Syria.
Hans eventyrlige liv er av folkefantasien blitt utpenslet i ridderromanen «al-Sirah al-Zahiriya» (al-Zahirs liv) og i romantrilogien «Brødreskapet».
I 1250 hjalp han Izz al-Din Aybak med å bemektige seg tronen, men flyktet deretter til Syria. Etter Aybaks død vendte han tilbake til Egypt og innehadde under hans etterfølger høye befalingaposter i kampene mot mongolene om Syria.
Han var en av de islamske kommandantene for styrken som beseiret Ludvig IX av Frankrikessjuende korstog og han ledet baktroppen for den egyptiske hæren i slaget ved Ayn Jalut i 1260, hvor mamelukkene påførte en vesentlig mindre mongolsk styrke et betydelig nederlag, og som blir regnet som et av verdenshistoriens vendepunkter. Dette skjedde etter at Hulagu Khan tok størstedelen av sin hær med seg tilbake til Mongolia på grunn av Möngke Khans død. Hulagus nestkommanderende, Kitbuga, ble nødt til å møte mamelukkene med en svært begrenset hærstyrke.[8][9] Baibars var muligens den aller første som benyttet seg av håndkanoner i krig, nettopp i sleget ved Ain Jalut.[10][11]
Baibars' styre markerte starten på mamelukkenes dominans i det østlige middelhavsområdet og styrket holdbarheten på mamelukkenes militære system. For å støtte sine felttog fikk Baibars etablert arsenaler og bygd krigsskip og lastefartøyer. Han klarte å erobre korsfarernes landområder i Syria og å forene Syria og Egypt til én stat som var i stand til å forsvare seg mot både korsfarerne og mongolene. Som sultan brukte Baibars også en kombinasjon av diplomati og militære handlinger som gjorde at mamelukkene kunne utvide sitt rike. Hans klarte blant annet å underlegge seg Makuria, og hans felttog førte også inn i Libya og Nubia.
Baibars døde i Damaskus den 1. juli 1277. Hans død har vært emne for en del akademisk spekulasjon. Flere kilder er enige om at han døde fra å ha drukket forgiftet kumiss som var ment for noen andre. Andre redegjørelser antyder at han kan ha dødd fra et sårskade fra krig eller fra sykdom.[12] Han ble gravlagt i Al-Zahiriyah-biblioteket i Damaskus.[13]
Litteratur
Wolff, R.L.; Hazard, H.W. (1969): The later Crusades, 1189-1311. XXII: The Mamluk Sultans to 1293. University of Wisconsin Press, Madison, s. 745 ff.
Fuess, Albrecht (2001): «Verbranntes Ufer. Auswirkungen Mamlukischer Seepolitik Auf Beirut Und die Syro-Palästinensische Küste (1250-1517)», Islamic history and civilization, 39. Köln: Brill Academic Pub
Brandes, Jörg-Dieter (2007): Die Mameluken. Aufstieg und Fall einer Sklavendespotie. Wiesbaden: VMA.
Heidemann, Stefan (1994): «Das Aleppiner Kalifat (A.D. 1261): vom Ende des Kalifates in Bagdad über Aleppo zu den Restaurationen in Kairo», Islamic history and civilization, 6, BRILL
Humphreys, R. Stephen (1977): From Saladin to the Mongols: the Ayyubids of Damascus, 1193-1260, SUNY Press
Holt, Peter Malcolm (1995): Early Mamluk diplomacy, 1260-1290: treaties of Baybars and Qalāwūn with Christian rulers, BRILL
Folda, Jaroslav (2005): Crusader art in the Holy Land: from the Third Crusade to the fall of Acre, 1187-1291, 1, Cambridge University Press
