Aztekiske språk eller nahuiske språk er en undergruppe av de uto-aztekiske språkene. Disse språkene skiller seg fra resten av de uto-aztekiske språkene ved at de undergikk Whorfs lov, hvor /t/ ble til /tɬ/ før /a/, men noen av disse språkene forandret /tɬ/ tilbake til /l/ eller til /t/. Man regner med at de aztekiske språkene skilte seg fra de øvrige uto-aztekiske språkene rundt 2000 år f.Kr.
Variantene av nahuatl og pipil er de eneste nålevende aztekiske språkene. Pochutekisk, som døde ut en gang rundt midten av 1900-tallet, tilhørte denne undergruppa; det samme gjorde cora.
Visse høyere autoriteter, slik som den meksikanske regjering, Ethnologue, og Glottolog anser de forskjellige variantene av nahuatl som distinkte språk, grunnet de store forskjellene som gjør det vanskelig for folk å oppnå gjensidig forståelighet, men nahuatl blir likevel ofte behandlet som et individuelt språk.
Forskjell mellom språkene
Forskjellene mellom språkene er som oftest store, i mange tilfeller er forskjellene så store at de kan føre til vanskeligheter med å kommunisere. Derfor er det mange forskjellige ISO-koder for språkene. Likevel er det mange likheter mellom språkene.
Historisk forskning rundt aztekiske språk
Lite forsking og arbeid har blitt gjort rundt de aztekiske språkene, men noe forsking har blitt gjort.
Lyle Campbell og Ronald W. Langacker ga ut en bok i 1978 som fokuserte på rekonstrueringen av vokalene i proto-aztekisk (eller proto-nahuisk).[2]
Una Canger ga ut en bok hvor hun utforsket den historiske og grammatiske utviklingen av aztekiske verb, og hvordan verb som slutter med -oa eller -ia skiller seg sterkt fra verb som slutter på -owa og -iya historisk sett, selv om forskjellene ofte ikke uttales i moderne dialekter.[3] Hun forteller også om det historiske grunnlaget for de fem verbklassene i de aztekiske språkene.
Moderne dialekter og klassifisering av dem
Inntil det 20. århundre var nedskrivinger av aztekiske språk nesten fullstendig begrenset til det skrevede språket som ble brukt mellom 1540 og 1770, nå kjent som klassisk nahuatl (selv om påfulgsordet «klassisk» ikke ble brukt før det 20. århundre). Siden 1930-tallet har flere dialekter av nahuatl med mange vide grammatiske forskjeller dukket opp, både i skrevet og muntlig språk.[4][trenger bedre kilde]
Klassifisering
Før 1978 baserte mange klassifiseringer seg på de tilsvarende lydene /t͡ɬ/, /t/ og /l/, hvor /t͡ɬ/ i klassisk nahuatl tilsvarer /t/ i mange sørlige og vestlige dialekter og /l/ bruker i mange andre dialekter.
Mange[hvem?] skiller mellom flere dialektområder som har visse fellestrekk; en av klassifiseringsmetodene skiller mellom de radikale dialektene som blir brukt rundt Mexico by, og de mer konservative dialektene som brukes på landet nord, sør og øst for byen og lengre unna andre store byer. En annen skiller dialektene i østlige og vestlige varianter.
Øst-Vest skillet
Karen Dakin (2003:261) foreslår de følgende klassifiseringene av de nahuiske dialektene basert på hennes tidligere publiseringer, altså hennes studier fra 2000:[5][6]
De fleste som studerer pipil, sier at språket avviker så sterkt fra nahuatl at det burde bli omtalt som et separat språk istedenfor som en variant av nahuatl.[trenger referanse] De fleste spesialister i aztekiske språk sier også at pochutekisk aldri var en variant av nahuatl, og har alltid vært veldig distinkt fra nahuatl.[trenger referanse]
Senter-utkant-skillet
Una Canger og Yolanda Lasta de Suarez har forslått et annet type skille mellom språkene i den aztekiske språkgruppen, et skille mellom dialektene som blir snakket i Mexico City, og de som blir snakket lengre unna store byer. Hypotesen er at dette skillet oppsto under det aztekiske riket.[7]
Den vestlige utkants dialekt
Vestkysten
Vestlig Mexico delstatens dialekt
Durango–Nayarit
Den østlige utkants dialekt
Sierra de Puebla
Isthmus
Pipil
Huasteca
Senterdialekten
Kjerneområdet (brukt i og nær delstaten Mexico)
Puebla–Tlaxcala (brukt i området mellom delstatene Puebla og Tlaxcala)
Xochiltepec–Huatlatlauca (brukt sør for byen Puebla)