Sellevold dro på fiske første gang ved ti års alder, og dette var hovedbeskjeftigelsen hans inntil han var 24 år. Da hadde han blant annet anskaffa seg rorbu og hjellbruk i Nyksund, og han hadde gifta seg med Inger Olsen fra Bleik.
I 1837 kjøpte han gården Sellevold, bosatte seg der og dreiv kombinasjon landbruk/fiske.
Sellevold hadde – som de fleste av sine samtidige – sparsomt med utdannelse. Han hadde imidlertid stor iver, og han leste allerede fra barndommen det han kunne komme over. Da han etter hvert fikk rimelig inntekt, kunne han også kjøpe seg bøker, og han lærte seg blant annet tysk ved sjølstudium.
Han var i samtida kjent også som dikter av salmer og andre vers, som han gjerne forfatta mens han rodde fiske. Lite av tekstene er bevart for ettertida, men høsten 2009 blei imidlertid hans «Stenkjærs klagesang» fra 1854 utgitt på cd, sunget av Ola Fjellvikås.[2]
Sellevold representerte Nordlands amt på Stortinget i periodene 1845–47 og 1848–50, og står da oppført med tittel forlikskommisær. Han var også aktiv i lokalpolitikken, og satt lenge i herredsstyret og formannskapet i Dverberg. Han var ordfører i 1840–44, 1848–52, 1856–60, formann 1861–62 og viseordfører 1863–64. Han var også medlem av amtstinget en del år. Fra rundt 1850 var han plaga av tiltakende døvhet, noe som gjorde at han unnveik å ta politiske verv utenom de heilt lokale, der han kjente sakene godt.
Sellevold stifta i 1860 Dverberg Misjonsforening. Han var også aktiv for avholdssaken.
