Assyro-babylonisk litteratur er litteraturen i Babylonia og Assyria fra ca 2000 f.Kr. til 539 f.Kr.[1][2] forfattet på akkadisk og vanligvis nedtegnet med kileskrift. Den assyro-babyloniske litteratur er en av verdenshistoriens aller eldste. Babylonierne var influert av sumerisk litteratur og skapte en litteraturtradisjon med mytologiske fortellinger, lovtekster, vitenskapeige verker, brev og andre litteraturformer. Som skriftspråkskultur la babylonierne en stor prestisje i sine litterære verk og sin filologi.
Litteratur i de assyriske og babylonske samfunn
Det meste av hva som er bevart fra babylonierne er kileskrift innrisset på leirtavler med metallgrifler, som Plinius d.e. kalte laterculae coctiles. Papyrus synes også å ha blitt brukt, men slike er gått tapt for ettertiden.[3]
Det var biblioteker i de fleste byer og templer; et gammelt sumerisk ordspråk lyder «den som vil gjøre seg fortrolig med skriftenes lære må stå opp i morgengry». Såvel kvinner som menn lærte seg å lese og skrive, og på semittisk tid favnet deres kunnskaper også det da utdødde sumeriske språk, og et komplisert og omfattende alfabet av stavelsesskrift. Babylonernes avanserte skriftsystem, vitenskap og matematikk bidro vesentlig til deres litterære verker.[3]
Forhold til andre kulturer i antikken
En betydelig del av den babylonske litteratur var oversettelser fra sumerisk, og deres religiøse og juridiske språk synes i lang tid å være det gamle agglutinerende språket i Sumer. Vokabular, grammatikk og interlineære oversettelser ble samenstilt for bruk av studenter, likesom kommentarer av eldre tekster, og forklaringer av vanskelig forståelige ord og uttrykk. Stavelseskriftens tegn ble arrangerte og gitt navn, og ble oppført i smakfulle lister.[3]
Den assyriske kultur og litteratur kom fra Babylon, men det var forskjeller mellom de to landene. Ganske liten del av den assyriske litteratur hadde sitt opphav i det egne landet, og utdannelsen, hovudsakelig i Babylonia, var reservert for en eneste samfunnsklasse kongdømmets nordlige del. I Babylonia hadde denne ordning lang historie. Under det andre assyriske rike, da Nineve var en handelsknutepunkt, ble handels- og diplomatspråket arameisk ytterligere noe som skulle læres av den dannede klasse.[3]
Meget babylonsk litteratur er blitt bevart til samtiden, av en rekke sjangre, og for det meste som kileskrift på leitrtavler.[4]
Mytologi
En av de mest kjente babylonske tekster er Gilgamesjeposet,[3] i tolv bøker, oversatt fra den sumeriske original av en viss Sin-liqi-unninni[5], og ordnet etter et astronomisk prinsipp. Hver del består av en fortelling om ett eventyr i Gilgamesj' liv. Hele fortellingen er et sammensatt produkt, og det er trolig at noen av fortellingene er blitt tillagt hovedpersonen kong Gilgamesj av Uruk, uten at den først hadde handlet om ham.
En annen fortelling er skapelsesmytenEnûma Eliš, hvis hensikt er å glorifisere Marduk ved å beskrive hans kamp med Tiamat, en drage i kaos. I verkets første bok redegjøres for hvordan verden skapes i urtidens dyp og lysets guder fødes. Deretter følger en skildring av kampen mellom lysgudene og mørkets makter, Marduks endelige seier og hvordan han kløyver Tiamat, og av dragens ene kroppshalvdel skaper himmelen og av den andre skaper jorden. Deretter ordner Marduk stjernenes konstellasjoner, likesom solen og månens, og gir disse himmellegemer lover som de aldri overtreder. Etter dette skapes vekster og dyr, og til slutt mennesket. Marduk tar her Enkis plass, somn opptrer som skaper i eldre legender og som sies å ha skapt mennesket av leire. Atrahasiseposet inneholder også en skapelseberetning, og en gjengivelse av en oversvømmelse som noen kobler sammen med den bibelske syndflodsfortelling.
I den egyptiske faraoAkhenatons brevarkiv i Tell-el-Amarna, Amarnabrevene, var å finne en legende om Adapa, det første menneske, der dødens opphav forklares. Mens Adapa er ute og fisker bryter han sønnenvindens vinge og blir av den grunn ført for Anus domstol i himmelen. Enki råder ham til å verken spise eller drikke noe der. Han følger rådet, og dermed nekter han å innta den føde som skulle ha gjort ham og hans avkom udødelige.
Filosofi
Den babylonske filosofi kan spores til den tidlige mesopotamiske visdomslitteratur, som inneholder livsfilosofi, i særdelehet etikk. Dennr gjenspiles i den mesopotamiske religion og i en mengde babylonsk litteratur i form av dialektikk, dialoger, epos, folklore, hymner, lyrikk, prosa og ordspråk. Disse litteraturformer ble første gang klassifisert av babylonierne, og deri ble forskjellige former for resonnementer utviklet, både rasjonelt og empirisk.[6]
Esagil-kin-aplis medisinske Diagnostiske håndbok ble skrevet på 1000-tallet f.Kr. og baseres på logiske oppsettelser av aksiomer og antagelser, og med den oppfatning at ved undersøkelse og utredning av en patients symptomer er det mulig å avgjøre hvilken sykdom patienten lider av, sykdommens etiologi og framtidide utvikling, og pasientens utsikter til å bli frisk.[7]
På 700- og 600-tallene f.Kr. begynte babylonske astronomer å studere filosofi og gi seg i kast med spørsmål om universets barndom, hvormed de benyttet konsistente beviser og intern logikk innen deres predikative planetsystem. Dette var et viktig bidrag til vitenskapsfilosofien.[8]
Det er mulig at den babylonske filosofi hadde innflytelse på den greske filosofi, i særdeleshet under hellenismen. Den babylonske teksten Pessimismens dialog har likheterstrekk med de agonistiske tankeganger hos sofistene, Heraklits lære om kontraster, og Platons dialoger, og kan likeledes ha vært en inspirasjon til Sokrates' heuritiske pedagogikk.[9] Filosofen Tales fra Milet hadde kanskje studert i Babylonia.
Andre sjangere
Bortsett fra rent litterære tekster var det mange andre slag av babylonsk litteratur, deriblant brevsamlinger av både offentlig of privat natur. Hammurabis lover og brev ble oversatt til vesterlandske språk av Leonard William King.[3][10]
^A. R. George (2003). The Babylonian Gilgamesh Epic: Introduction, Critical Edition and Cuneiform Texts, Volume 1. Oxford University Press. s. 22–33, 379.
^Giorgio Buccellati (1981), "Wisdom and Not: The Case of Mesopotamia", Journal of the American Oriental Society101 (1), s. 35-47.
^H. F. J. Horstmanshoff, Marten Stol, Cornelis Tilburg (2004), Magic and Rationality in Ancient Near Eastern and Graeco-Roman Medicine, d. 99, Brill Publishers, ISBN90-04-13666-5.
^D. Brown (2000), Mesopotamian Planetary Astronomy-Astrology , Styx Publications, ISBN90-5693-036-2.
^Giorgio Buccellati (1981), "Wisdom and Not: The Case of Mesopotamia", Journal of the American Oriental Society101 (1), p. 35-47 [43].
D. Charpin: Lire et écrire à Babylone, Paris, 2008
P. Clancier: Les bibliothèques en Babylonie dans la deuxième moitie du Ier millénaire av. J.-C., Münster, 2009
J. Goodnick Westenholz: «In the Shadow of the Muses: A View of Akkadian Literature», i Journal of the American Oriental Society, vol. 119, no 1, 1999, s. 80-87
