Arnljot var fredløs og holdt til i Jämtlandsskogene. Olav Haraldsson sendte skatteoppkrevere til Jämtland, der folk ofte var lite innstilt på å skattlegges, så oppkreverne måtte flykte for livet. To av dem traff Arnljot en vinterdag da de flyktet, og han hjalp dem å komme seg over Kjølen. Ski var eneste mulige fremkomstmiddel, men det gikk for tregt for disse to, så Arnljot tok dem like godt opp på sine egne ski. Senere tok Arnljot dåpen og falt i slaget på Stiklestad som Olav Haraldssons mann i 1030.
Bjørnsons dikt tar utgangspunkt i Snorres beretning, og bygger ut Arnljots biografi til en tragisk skikkelse med svære krefter, stor livsvilje og en søken etter et høyere formål med livet. I Bjørnsons dikt på femten lange sanger, er innholdet i den første og de syv siste basert på Snorre, mens midtseksjonen - med Arnljots «lære- og vandreår» blant annet «foran Sydens kloster» og «i nordhavs-tåken» - er Bjørnsons eget stoff.
Diktet veksler mellom ulike versemål og -rytmer. Diktsyklusen var av forfatteren dedikert til Nordensfolkehøyskoler.
Diktet fikk blandet mottakelse. Bjørnsons venn H.C. Andersen fant det slitsomt å lese fordi det var «uden Riim og Gennemarbeidelse...Menneskene selv er taageagtige som Dampe fra opkogte gamle Saga-Skind.» Også norskhet og språk irriterte folk, og N.F.S. Grundtvig selv sa: «Hva vil han dog med sitt d'ikke-d'ikke?» Men folkehøyskolebevegelsen var begeistret og holdt mange opplesninger av og foredrag om diktet. Hans E. Kinck som ellers hadde lite til overs for Bjørnsons arbeider, beundret «Under Vår-flommen» som skildring av en sjelekrise. Vårflommen feier bort det gamle og gir plass til det nye; i et syn ser Arnljot kong Olav og utbryter at «han har mer enn sin egen styrke, høyere mål enn jeg; ham må jeg finne!»[6]
Han har gitt navn til Arnljot Gelline-rennet eller «Gellinerennet», et skirenn som første gang ble avholdt 31. mars 1935[9] og feiret 50-årsjubileum i 1985.[10]