Vinje Gunnerud ble født i Vika, men vokste opp i Drøbak i Akershus, blant annet ved Oscarsborg festning. Hans far Andreas Gunnerud var møbelsnekker og løytnant på Oscarsborg festning, og moren Marie Conratte Victoria Vinje var jordmor. Vinje Gunnerud hadde seks søsken. Han ble oppdaget av billedhuggeren Sigri Welhaven da han arbeidet ved et keramikkverksted i Drøbak, der hun fikk brent sine arbeider, og han begynte på Kunst- og Håndverkskolen i Oslo som 17-åring.
Vinje Gunnerud ble utdannet ved Kunst- og Håndverkskolen 1947–50 og ved Statens kunstakademi 1951–54 under professor Per Palle Storm. Vinje Gunnerud debuterte på Høstutstillingen i 1953. Han har hentet mange av motivene sine fra sagn og eventyr, fra myter og folketro, især norrøn mytologi. Flere opphold i Afrika satte sterke spor i hans kunst. Han var også inspirert av kinesiske bronsearbeider og kalligrafi. Vinje Gunnerud var også en dyktig portrettør. Blant hans arbeider er portretter av hans kone og hennes døtre, i tillegg til blant andre skipsreder Erling Dekke Næss, professor Ida Blom og Nicolay Benjamin Herlofson jr.
Arne Vinje Gunnerud var gift med spesialrådgiver Kirsten Birgitte Vinje Gunnerud fra 1970. Før dette bodde han i nesten tyve år sammen med Sigri Welhaven, som også arbeidet sammen med ham i atelieret i disse årene.[2] Welhavens påvirkning er tydelig i Gunneruds tidligste verk (f. eks. Niels Carlsen-monumentet i Drøbak); tilsvarende er Gunneruds påvirkning også tydelig i Welhavens verk fra 1960-årene, spesielt gjelder dette hennes dyreskulpturer.[3]
Blant hans mange utsmykningsarbeider kan nevnes Nedre Eiker kirke (1958), Universitetet i Bergen (1963, 1974 og 1978), Rikshospitalet (1965), ambassadene i Washington, Tokyo, Helsingfors og Lisboa, Tveita senter Oslo (1978), Aker sykehus (1977), Oslo politikammer (1980), Riksarkivet (1981), Byparken i Bergen (1972), Arendal kapell (1974–2004), Monument over Kong Christian IV Kristiansand (1981), «Soltreet» på Domkirkeplassen Stavanger (vinner av konkurranse, 1984) og Arendal Tinghus (1999). Vinje Gunnerud laget også fredsmonumentet "Pax" ved Lindesnes, som ble avduket i 1997. I forkant av OL på Lillehammer laget han også et forslag til OL maskot.[4]
Vinje Gunnerud foretok mange studiereiser, deriblant i Afrika, Sør-Europa, USA og Russland. Som 70-åring hadde han et lengre opphold i Beijing, Kina, hvor han skapte en rekke arbeider.
Arne Vinje Gunnerud hadde 35 separatutstillinger, og deltok i tallrike utstillinger i inn- og utland. Hans siste store separatutstilling fant sted i Bomuldsfabriken Kunsthall i 2001. I forbindelse med denne utstillingen skrev kunsthistorikeren Pål Hougen:
«Meget av det Arne Vinje Gunnerud har modellert, er en hyllest til det gode i tilværet, tremastere med fylte seil, sol og sjø og vind, kraften og humøret og vitaliteten i spenstige dyr. Men det går også grunnbrott under skrogene, og blant dyrene er veldige krefter bundet, ikke temmet. En frodig fantasi som kjemper med stoffet rommer alt fra hyllest til kjærlighet og fruktbarhet, festens glade dager med hornmusikk og 17. mai-flagg, Kristi triumf på korset, kraftutgydelser og kamp på liv og død.»
^NRK (27. november 2001). «Arne Vinje Gunnerud hedret». NRK. Besøkt 23. januar 2019. «Kongen har utnevnt billedhugger Arne Vinje Gunnerud til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for fortjeneste av norsk billedhuggerkunst. Fylkesmann i Aust-Agder, Hjalmar I. Sunde, foretok overrekkelsen.»
^Denne byen var stedet hvor Vinje Gunnerud, og mange av hans kolleger, støpte sine bronsearbeider på 1970-, -80 og -90-tallet. I 1986 hadde han og en rekke kolleger en stor fellesutstilling i Milano, på Castello Sforezco
