Argeadedynastiet (gresk: Ἀργεάδαι) var en gresk-makedonsk kongefamilie i kongeriket Makedonia nord i dagens Hellas som tilsvarer hovedsakelig dagens greske region Makedonia. Denne kongeslekten styrte Makedonia fra rundt 700 f.Kr. og fram til 310 f.Kr. Deres tradisjon, slik som den er beskrevet i antikkens greskhistoriografi, spores tilbake til byen Argos i sørlige Hellas, derav navnet argeader.[1][2] Innledningsvis var de herskere av en enslydende stamme,[3] men ved tiden til Filip II hadde de ekspandert deres kongedømmet videre til også å omfatte alle småstater i Øvre-Makedonia. Denne slektens mest kjente medlemmer var Filip II og hans sønn Aleksander den store. Under deres lederskap kom kongeriket Makedonia gradvis til å få overherredømme av hele Hellas, beseiret akamenide-dynastiet i Perserriket, og omfattet et verdensrike som strakte seg så langt som til Egypt og India.
Opprinnelse
Argeadene hevdet at de nedstammet fra temenidene i byen Argos på den greske halvøya Peloponnes ved deres legendariske konge Temenos, som igjen nedstammet fra den mytiskeheltenHerakles. Under utgravningene av det kongelige palasset ved Aigai (dagens Vergina) oppdaget arkeologen Manolis Andronikos i tholos-rommet[4] en inskripsjon som kan knyttes til denne forestilling.[5]
Dette er også bevitnet av historikeren Herodotos i hans Historier hvor han nevner at tre brødre i familie med Temenos, Gauanes, Aeropos, og Perdikkas flyktet fra Argos til illyrere og deretter til Øvre Makedonia og til en by kalt for Lebaea hvor de fungerte som konger. Perdikkas ba de andre om forlate hans område da han trodde på et varsel om noe stort ville skje med ham. De andre dro til en annen del av Makedonia, nær hagen til Midas hvor fjellet Bermio står overfor. Der fikk de sine hjem og gradvis fikk de deres eget kongerike.[6] Herodotos fortalte også om hendelsen da Aleksander I av Makedonia deltok i de olympiske leker i år 504 eller 500 f.Kr. og hvor hans deltagelse ble bestridt av andre på det grunnlag at han ikke var gresk. Hellanodikai, «grekernes dommere», undersøkte hans argeadisk krav og bekreftet at makedonerne faktisk vargrekere og tillot ham å delta.[7]
I henhold til Thukydides i hans verk Historien om peloponneserkrigen var argeadene opprinnelig temenider fra Argos som nedstammet fra høylandet til Nedre Makedonia, forvist av folket i Pieria og de skaffet seg land i Paionia, en smal stripe land langs elven Axios som strakte seg til Pella og til havet. De la også Mygdonia til sitt område ved å forvise edonerne, eordaierne og almopierne.[8]
^ Hammond (1986), s. 516: «In the early 5th century the royal house of Macedonia, the Temenidae was recognised as Greek by the Presidents of the Olympic Games. Their verdict considered themselves to be of Greek descent from Heracles son of Zeus.»
^ Howatson & Harvey (1989), s. 339: «In historical times the royal house traced its descent from the mythical Temenus, king of Argos, who was one of the Heracleidae, and more immediately from Perdiccas I, who left Argos for Illyria, probably in the mid-seventh century BCE, and from there captured the Macedonian plain and occupied the fortress of Aegae (Vergina), setting himself up as king of the Macedonians. Thus the kings were of largely Dorian Greek stock (see PHILIP (1)); they presumably spoke a form of Dorian Greek and their cultural tradition had Greek features.»
^ Rogers (2004), s. 316: «According to Strabo, 7.11 ff., the Argeadae were the tribe who were able to make themselves supreme in early Emathia, later Macedonia.»
^I henhold til en del forskere kan «tholos» betegnes som et tronerom.
^Andronikos (2004), s. 38: «Η επιγραφή αυτή είναι: «ΗΡΑΚΛΗΙ ΠΑΤΡΩΙΩΙ», που σημαίνει στον «Πατρώο Ηρακλή», στον Ηρακλή δηλαδή που ήταν γενάρχης της βασιλικής οικογένειας των Μακεδόνων.» [Oversettelse: «Inskripsjonen er: «ΗΡΑΚΛΗΙ ΠΑΤΡΩΙΩΙ», hvilket betyr «Far (stamfar) Herakles», dedikert til Herakles som var stamfar til den kongelige familie til makedonerne.»]
March, Duane A. (1995): «The Kings of Makedon: 399–369 BC» i: Historia: Zeitschrift für Alte Geschichte (Franz Steiner Verlag) 44 (3): 257–282. JSTOR 4436380
